Bokmelding, sendt til Utdanning, som ville ha forkorta utgave. Her er bokmeldinga i full lengde.

Nytt liv for sørsamisk?

Jon Todal: Samisk språk i Svahken sijte
Nordisk Samisk Institutt - Dieđut 1-2007
178 sider
ISBN 978-82-7367-010-6

8 barnehagebarn og elevar som får opplæring i eit lite språk som er i stor fare for å dø ut - er det noko å skrive bok om, og kan ei slik bok vere noko å skrive bokmelding om? Det kan det vere, når røynslene frå dette prosjektet har perspektiv langt ut over dette, med viktige lærdomar for alle som organiserer eller driv andrespråksundervisning.

Boka heiter "Samisk språk i Svahken sijte" og ho kom ut i februar i år. Forfattar er Jon Todal, forskar ved Nordisk Samisk Institutt. Handlinga foregår på Austlandet, men innafor denne landsdelen så langt ein kan komme frå Oslo, både geografisk og kulturelt. Det dreier seg om oppvekstsenteret i den lille bygda Elgå ved Femunden, i Engerdal kommune i Hedmark fylke. Svahken sijte er det sørligaste reinbeitedistriktet i Noreg. Boka handlar om kva som har skjedd etter at Elgå oppvekstsenter i 2000 søkte om og fikk prosjektmiddel utlyst av Sametinget til eit 5-årig pionerprosjekt for å revitalisere samisk språk.

Eit truga språk

Sørsamisk har vore snakka frå Elgå og heilt nord til Saltfjellet. Men som resultat av fornorskingspolitikken har språket dei fleste stader gått ut av daglig bruk. Dei fleste som i dag virkelig kan sørsamisk er folk over 60 år. Dagens foreldre kan ikkje språket eller dei kan for lite til å overføre det til sine barn. Dette var og situasjonen i Elgå.

Sidan sist på 1960-talet har det vore undervist i sørsamisk ved sameskolane i Snåsa og Hattfjelldal. Etter kvart har fleire og fleire skolar gitt tilbod om sørsamisk og skoleåret 2005/06 var talet på elevar med sørsamisk som fag vakse til 123. Likevel har denne opplæringa gjort få elevar til aktive språkbrukarar og språket har fortsatt å dø ut.

Elgå - fra ingen tilbod til det beste

Fram til midt på 1990-talet har Engerdal kommune ikkje gitt noko tilbod om undervisning i sørsamisk språk og kultur. Mange foreldre har da sendt ungane til ein av sørsameskolane, det næraste tilbodet var Snåsa, 40 mil borte. Tidlig på 1990-talet byrja ein både frå skolen og frå samane i bygda å arbeide for eit lokalt tilbod i samisk språk og kultur. Mens dette enno var på planleggingsstadiet, i 1994, besøkte eg Elgå skole og skreiv ein reportasje. (Dei som vil lese denne, kan lese her: http://sveinlund.info/skole/elga-n.htm.) Det var derfor med stor spenning eg fikk tak i denne boka som fortel kva som har skjedd ved denne lille skolen eit tiår etterpå. Resultatet må seiast å overgå det ein kunne drømme om dengang.

Eit par år etter at eg besøkte skolen, kom det igang undervisning i samisk som andrespråk. Men her, som så mange andre stadar, opplevde ein at nokre få timar samiskundervisning i veka ikkje er nok til at elevane blir verkelig aktive språkbrukarar. Det måtte sterkare lut til. Og det skulle bli utlysinga av "Sametingets språkmotiveringsprosjekt" som opna for eit gjennombrot for ei betre samiskopplæring. Prosjektet gikk kort sagt ut på å starte med ei gruppe av barnehagebarn, slik at når dei starta på skolen skulle dei ha grunnlag for å få samiskundervisning etter førstespråksplan og undervisning på samisk i andre fag. Prosjektet skulle gjennomførast i samarbeid med foreldra og det skulle ikkje bare gå på språk, men og på eit samisk kulturelt innhald i barnehage og skole.

I Elgå var det ikkje nok barn til eigen samisk barnehage, eller til eigne samiske klassar i skolen. Her blei utfordringa å organisere slik at dei samiske barna var ein del av eit felles barnehage- og skolemiljø med norske barn, men at det likevel blei sørsamiske domene, der det på bestemte tider og stadar bare skulle snakkast sørsamisk.

Engerdal kommune har lagt ut ein kort presentasjon av prosjektet på http://www.engerdal.kommune.no/document.aspx?uid=518.

Ikkje bare for seg sjølv

Ved sida av målet om å revitalisere sørsamisk i Elgå hadde prosjektet også som mål å utvikle røynsler som kan vere til nytte for andre i liknande situasjon. Derfor blei det frå starten lagt vekt på å dokumentere kva som skjedde i prosjektet. Det blei oppretta ei styringsgruppe med representantar for bl.a. Sametinget og kommunen. Ved sida av prosjektleiar og prosjektmedarbeidar / lærar følgde ein sørsamisktalande konsulent ved Sametinget prosjektet og det blei engasjert ein forskar for å gi faglige råd undervegs. Det er rapporten hans som no har kome som bok.

Boka kombinerer dei heilt konkrete røynslene frå dette prosjektet med teoriar om tospråkligheit og kva som skal til for å berge eit minoritetsspråk. Forfattaren har intervjua alle foreldra og besteforeldra både tidlig i prosjektperioden og mot slutten. Han dokumenterer grundig kor langt elevane har kome i forståing og eige munnlig bruk av språket. Derimot saknar eg vurderinga til lærarane som deltok.

Ein annleis forskingsrapport

Forskningsrapportar brukar å vere ganske kjedelig og tung lesing, men her skil denne boka seg positivt ut. For det første skriv forfattaren lett og godt og forståelig, for det andre er boka illustrert med flotte teikningar av dei sørsamiske ungane. Teikningane er knytta til prosjektet og har fyldig forklaring.

Skal ein innvende noko, må det vere at samtale mellom elevar og sametingskonsulenten er gjengitt på sørsamisk utan omsetting. For dei som kan andre samiske språk kan ein få eit slags bilete av kva dei snakkar om, men for lesarar utan samiskkunnskapar blir det lett til at ein hoppar over denne delen. Ei omsetjing i parentes eller som fotnoter ville gjort at fleire lesarar kunne fått med deg også dette.

Denne innvendinga er likevel underordna. Prosjektet og boka er eit viktig bidrag til å gjenreise sørsamisk språk og til å illustrere kva som må til dersom ein for alvor skal kunne klare å gjenreise dei språka som den norske staten gjennom lang tid forsøkte å knekke. Røynslene frå dette prosjektet er ikkje avgrensa til sørsamisk. Dei kan overførast til undervisning i nordsamisk, lulesamisk og finsk som andrespråk, og til anna minoritetsspråksundervisning både i Noreg og andre land.

Kva så vidare?

Boka viser tydelig at gjenreising av eit språk er mogleg, men at det krev langt større ressursar enn det staten så langt har vore villig til å sette inn. Læreplanane i samisk og finsk som andrespråk har lenge hatt som mål at elevane skal bli "funksjonelt tospråklige". Dette må vel vere det læreplanmålet som er minst vellukka i heile læreplanverket, fordi det ikkje blir gitt ressursar som gjør det mogleg å oppfylle dette. Prosjektet i Elgå viser ein veg å gå, men så langt er dette bare eit einslig prosjekt, med ressursar som anna samiskopplæring knapt kan drømme om.

Rapporten sluttar i det prosjektperioden blir avslutta og vi sit igjen med spørsmåla: Kva så vidare, får desse elevane halde fram slik dei har starta? Og vil staten gi dei ressursane som skal til for at andre barnehagebarn og elevar kan få eit liknande tilbod?

Svein Lund

Til startsida

sveilund@online.no