Dette er ein av dei aller første avisartiklane eg skreiv. Eg sat i redaksjonen for skoleavisa og i dette nummeret satsa vi spesielt på fagkritikk. Vi skreiv da svært kritiske artiklar om undervisninga i norsk, samfunnsfag, kristendom, historie og naturfag, og eg skreiv dei tre siste.
Det kongelige kjerlke- og undervisningsdepartement (som har all makt i himmelen og på skolen) har bestemt at vi i barneskoler, ungdomsskoler, gymnas, lærerskoler og folkehøgskoler skal gjøres til gode, kristne mennesker. Denne bearbeidinga begynner allerede i barneskolens 1. klasse. Sett fra kjerkas side er dette god taktikk. De første skoleåra er skolen en absolutt autoritet for elevene. 7-8-åringer er fullstendig ukritiske til det de lærer og godtar "Gud" og Jesus som et like objektivt faktum som at 2+2=4. Når så denne indoktrineringa med pugging av salmevers, bibelhistorie og katekisme fortsetter oppover hele folkeskolen og seinere i gymnaset i noe andre former, er det klart at mer eller mindre av denne trua vil sitte igjen hos de aller fleste. For mange vil "barnetrua" være noe de hele livet vil godta uten å stille spørsmål ved. I hvertfall vil den autoritære hjernevasken i kristendomsundervisninga være ei hindring for all sjølstendig tenkning.
Undervisninga i kristendom har ikke til formål å gi elevene noen kritisk innstilling til kristendommen, å få dem til å diskutere den og prøve å vurdere den i forhold til andre religioner og livssyn. Dens oppgave er derimot å få elevene til blindt og ukritisk å godta alt i den evangelisk-lutherske lære. Dette forsvares med at en må ha en "positiv" innstilling for virkelig å forstå kristendommen. "Om alt åndsliv som vi stilles overfor gjelder det at hvis en skal forstå det, må en ha en viss grad av samfølelse med det. Forståelse av åndsliv forutsetter et visst åndelig slektskap. Når det gjelder det åndelige liv i evangeliene, blir den første forutsetning for forståelsen den, at en leser dem met et alvorlig sinn, som er opplatt for det gode og hellige". (Sitat fra Brun: Religiøse lesestykker", kristendomsbok for gymnaset.)
Orientering om fremmede religioner utgjør 1/3 av krist-pensumet i gymnaset. Men også denne tjener bare til å framheve kristendommens overlegenhet og ufeilbarlighet. I forhodet til Aasland: Religionshistorie sier forfatteren: "Om alle folk har sin religion, så følger ikke av det at alle religioner er like gode. Det er nok av dem som sier at "enhver blir salig i sin tro". Men den kristne kjenner seg viss på at sannheten om Gud er åpenbart i Kristus, og at kristendommen er Guds fullkomne åpenbaring for alle tider." Mens stoffet om kristendommen er skrevet av kristne, som altså ser denne religionen fra innsida, er stoffet om andre religioner også skrevet av kristne, som dermed ser disse fra utsida. Vi får ingen opplysning om hvordan mennesker med andre religioner ser på sin egen religion eller hvordan de ser på kristendommen. Men det verste av alt er at ikke skolen gir opplysning om livssyn og filosofiske retninger som benekter at det eksisterer noen gud. En nøyer seg med å fastslå at "alle folkeslag har en religion" og avfeier all ateisme med noen få linjer i historiebøkene
Men det er ikke bare "Guds rike" som skal bevares og fremmes gjennom at vi får kristendomsundervisning, det er også det bestående samfunnssystem
Kristendommen, som forøvrig alle andre religioner, forsøker å trekke folks oppmerksomhet bort fra deres egen materielle virkelighet og over på virkelighetsfjerne ting som frelse og det evige liv. Kristendommen lærer at "Gud" sørger for menneskene og at de ikke skal bekymre seg for sin egen framtid. Slike tanker kan, når de herskende klasser innpoder dem i de fattige og undertrykte, føre til at disse finner seg i sin egen situasjon og ikke gjøre opprør. Som et eksempel kan en nevne Luther som tok avstand fra den tids rettferdige bondeopprør og hevda at enhver ydmykt måtte finne seg i sine jordiske kår fordi fattigdom og nød skyldes "Guds" forsyn, som ikke menneskene måtte sette seg opp imot.
Samme Luther har innført i kristendommen trua på at menneskene bare kan bli frelst ved tru, ikke ved gode gjerninger, Samtidig forkynner kjerka også at alt som er av "denne verden" er av det onde og noe som ikke mennekene bør beskjeftige seg med. Dette tjener heller ikke til noe annet enn å få menneskene bort fra sin egen virkelighet, til å hindre dem i å gjøre noe for å foreandre på de urettferdige samfunnsforholda.
Staten og loven blir sett på som noe hellig og nærmest gudgitt. Brun: "Den kristne tro og moral" gir det kristne syn på statsmakta og på lovene, "Fordi rett og rettferdighet er hellig, derfor blir det også noe hellig ved denne institusjon" – "Alle skal lyde lovene og bøye seg for øvrigheten, Den som vil gjøre Guds vilje, må selvsagt ikke være blant dem som fremmer kaos og lovløshet". Når vi vet at staten ned gjennom historia utallige ganger har brukt lovene til å undertrykke folket og at staten i virkeligheten bare er et maktinstrument i de herskendes tjeneste, er det klart at kristendommen, eller i hvertfall en slik tolking av den, må tjene til å forsvare det bestående system og bekjempe de undertryktes frigjøringskamp. Forsvarskrigen forsvares ut fra et kristent synspunkt, mens angrepskrig fordømmes. Dette er også et utslag av forsvar for det bestående, som det er moralsk å forsvare, men umoralsk å angripe. Og hvordan er det egentlig mulig å skille mellom forsvars- og angrepskrig i ei tid da de to største maktblokkene påstår de har et defensivt forsvar på samme tid som de er istand til å utslette hverandre mange ganger?
Kjerka forsvarer utbytting og undertrykking med at staten (og dermed dens makt) er hellig, og velsigner alle statens maktorganer så som Stortinget, Regjeringa og Kongen (!) Men samtidig som de høye autoriteter med kjerkas velsignelse utbytter arbeiderne og under trykker skoleelvanes kamp, forsøker de med religionen som hjelpemiddel å holde folket nede i passivitet. Kristendommen står nesten uten unntak i det beståendes tjeneste og kampen mot kristen indoktrinering må derfor bli en viktig del av vår kamp for en demokratisk skole.
SL
Til startsida