Dette er ein av dei aller første avisartiklane eg skreiv. Med velvillig hjelp av Politiets Overvåkingstjeneste fikk eg tilsendt dette da eg som så mange tusen andre overvåka ba om å få sjå mappa mi. Det var ikkje ufarlig å ha slike meiningar om historieundervisninga.
Det finnes i hovedsaka to måter å tolke historia på. «Klassene kjemper innbyrdes, noen klasser seirer, andre utslettes. Det er historias gang, det har vært sivilisasjonens historie i årtusener. Å tolke historia ut fra dette standpunkt er historisk materialisme, å sette seg i motstilling til dette standpunkt er historisk idealisme», som Mao Tse-Tung sier. Den materialistiske historieoppfatninga hevder at folket og bare folket er den krafta som skaper historia og at historia drives framover av indre motsetninger, særlig klassekampen. Den idealistiske historieoppfatninga derimot, ser historia som en nærmest tilfeldig sammenhoping av ting og personer, der det er de store menn som først og fremst forandrer historia. Dette er de to hovedmålene å oppfatte historia på. Hvilken av dem som er gjennomført i skolene har nær sammenheng med det politiske system i landet. Den materialistiske historieoppfatninga, som legger vekt på folket og på klassekampen, tjener sosialismen, mens den idealistiske historieoppfatninga tjener kapitalismen.
Den idealistiske oppfatninga er fullstendig gjennomført i alle historielærebøker som er godkjent til bruk i norske skoler. Klassekampen, en av de viktigste drivkrefter i historia, har fått minimal plass. Mens vi må pugge kongerekker og hoffintriger som gjelder et lite fåtall av folket, får vi høre lite om folkets kår, og særlig om deres kamp for bedre samfunnsforhold. Se f.eks. på Romerriket, som. forøvrig har en uforsvarlig plass i vårt historiepensum. Her var ca. halvparten av folket slaver, og den andre halvparten mer eller mindre frie. Men ca. 99% av stoffet i våre lærebøker, er de fries, og da særlig overklassas historie. De store menn i historia legger en svært stor vekt på. En synes å mene at det er dem som nærmest aleine driver historia framover. Dersom en mann sto som øverste leder for ett eller annet, da gjorde han det, lærer vi. Cæsar tok Gallia, Alexander erobra Perserriket og Napoleon halve Europa. Dessuten samla Harald Hårfagre Norge, og Olav den hellige kristna det.
Historia vi lærer på skolen bærer navnet verdenshistorie. Men har den nå fortjent dette navnet? Ser vi nærmere etter, finner vi at med unntak av Midt-Østen i oldtida, får Afrikas, Asias, Amerikas og Australias historie før 1815 bare noen få sider, knapt 1% av stoffet. Når det gjelder tida etter 1815, har disse verdensdelene, med unntak av USA, knapt 10% av plassen. Det vi leser er ikke verdenshistorie, men den vestlige kulturs historie, den hvite manns historie.
Når det gjelder de siste 20—25 års historie, er den prega av den verste svart-hvitt-tegninga vi kjenner fra den kalde krigens tid. Vi har kampen mellom demokratiene i vest og diktaturene i øst. En godtar uten forbehold den vestlige versjon av årsaka til opprettelsen av NATO og SEATO, forsvar av friheten mot kommunismens uhyre. Motsetningene mellom u-landa og de rike land er skjult så godt som mulig. En forteller at landa i Afrika nå er blitt frie stater, men ikke noe om at dette bare er en frihet på papiret, at amerikanske og europeiske stormaktsinteresser er den dominerende maktfaktor her, som i Latin-Amerika og store deler av Asia. Den brutale utbyttinga av u-landa som gjør folket der fattigere for hvert år, er ikke nevnt og amerikansk imperialisme og ny-kolonialisme, hvem har vel hørt om det?
Engelsk og amerikansk historie skal vi få et innblikk i gjennom lærebøkene i engelsk, særlig for engelsklinja, men også for de andre linjene. Her lærer vi å vise respekt og beundring for disse lands demokratiske samfunnsform og gjennom stykker som «British Democracy» og flere. USA er her det store landet der enhver kan arbeide seg opp. Idealbildet av landet får vi servert i «The Wealth of the United States», English Reader II: «We all know that USA is the richest country in the world. This wealth is due to may things; plenty of raw materials, a good climate, a fertile soil and a hard-working people.» En glømmer fullstendig at uten landets utbytting av og imperialistisk politikk overfor de fattige land ville det ha vært umulig for et land med 6% av jordas befolkning å ha 60% av de rikdommer. Vi ser ellers at utbyttere og utsugere som Andrew Carnegie og John Rochefeller framstilles som ypperlige eksempler på det private initiativ og som menneskehetens velgjørrere. Hvis vi derimot ser på hva Standard Oil (Rochefellers oljeselskap) betyr for fattige land i dag, er situasjonen en annen.
Når det gjelder å fore elevene med borgerlig propaganda, kan en si at historieundervisninga i norske skoler er både konsekvent og vellykka. Vår historie, som skulle vært folkenes verdenshistorie, er blitt den europeiske herskende klasses historie. Vår historieundervisning med sin forherligelse av den vestlige kultur og av «demokratiet» er i seg sjøl det beste beviset for at forbudet mot politisk propaganda på skolen bare gjelder elevene.
SL
Til startsida