Sidan myten om den frivillige fornorskinga no har blitt eit hovudpunkt i EDL sin kampanje for å snu samepolitikken tilbake, er dette eit for viktig punkt til å overlate til historikarar og spesielt interesserte.
Eit ledd i fornorskinga har nettopp vore å forteie fornorskinga, det vil seie å ikkje fortelje historia om at store delar av befolkninga i Nord-Noreg og Trøndelag har skifta språk og korleis det har skjedd. Dette finn ein minimalt om i historiebøker for skolen, det er ofte også utelatt eller forvridd både i lokal og landsomfattande historieskriving.
Over heile verda er det eit utal av forteljingar om undertrykking av urfolk og andre nasjonale minoritetar. Mange stader skjedde det ved rein fysisk utrydding, eller ved at barna blei tatt frå foreldra frå dei var små. Det siste skjedde også med reisande (tater) i Noreg. Under hardaste fornorskingstida blei det på alvor diskutert å gjøre noko liknande overfor samar, men det blei i liten grad gjennomført, sjølv om det finst eksempel. Overfor samar og kvenar blei det som regel brukt meir indirekte middel. Eg kjenner ikkje til at foreldre blei straffa for å snakke samisk eller kvensk til barna, men styresmaktene brukte mange middel for å presse dei:
1. Samfunnet var gjennomsyra av ein rasistisk nedvurdering av samane, som blei framstilt å vere ein mindreverdig rase, med eit mindreverdig språk og ein mindreverdig kultur. Denne haldninga var dominerande i alle fall i perioden 1850-1950.
2. Skolen tok ikkje omsyn til elevar med samisk eller finsk som morsmål, men underviste som om alle kunne norsk. Foreldra visste derfor at om barna deira skulle klare seg bra på skolen, måtte dei gjøre sitt for at barna forsto norsk ved skolestart. I ein del tilfelle veit vi og at lærarar aktivt forsøkte å bearbeide foreldra til å snakke norsk til barna.
3. Det er utallige eksempel på at elevar har blitt straffa for å snakke samisk på skolen. Foreldre som har opplevd dette i sin eigen barndom, vil når dei får barn og ser at språkpolitikken framleis er den samme, naturlig velge at barna deira skal lære norsk.
4. Samisk var, som Hellesvik korrekt bemerkar, i denne tida i liten grad i bruk som skriftspråk. Men han unnlater å fortelje årsaka til dette. Samisk har vore skreve frå 1600-talet, rundt 1850 fantest det ein ganske rikholdig religiøs litteratur på eit normalisert nordsamisk skriftspråk, og mange samar lærte faktisk å lese og skrive samisk i denne tida. Men så snudde styresmaktene si haldning til at minst mogleg skulle prentast på samisk. Ei rekke oversatte og originale manus har aldri blitt prenta eller blitt prenta 40-50 år på etterskot. Mangelen på samisk skriftlig materiale var ein bevisst og sentral del av fornorskingspolitikken.
Oppsummert kan dette ikkje kallast anna enn frivillig tvang. Ein tvang som er meir avansert enn den direkte, fordi samiske foreldre har vore under så sterkt press at dei faktisk har trudd dei har gjort eit frivillig valg.
Den nedvurderande haldninga til alt samisk førte med seg at mange skjemtest over den samiske bakgrunnen sin og ønska å fornekte denne eller komme så langt frå den som mogleg. Vi fikk eit etnisk sjølvhat, som nokre av dagens debattantar sjølve er tydelige eksempel på.
Svein Lund
Her følger Jarl Hellesvik sitt innlegg i FD 16.08.2008
For å få slutt på de fordreininger som Lund benytter seg av for å skaffe seg høvelige argumenter i debatten, må følgende sies: Selvsagt foregikk det en bevisst fornorskningspolitikk ovenfor samene fra myndighetenes side. Og selvsagt fantes det tilfeller der samiske barn ble utsatt for diskriminering i skolen.
Detaljene om i hvilket omfang, og hvor hardt dette skjedde, er en sak for historikerne å debattere og som sådan, en sak først og fremst for de spesielt interesserte.
Et av mine poenger i nevnte artikkel i avisa Klassekampen, er at på et tidspunkt i historien sluttet foreldrene og besteforeldrene i store deler av Norge hvor samisk var et talespråk, å snakke samisk til barna og dermed å lære de å snakke samisk. Dette gjorde de uten pålegg fra myndighetene, og fordi de mente at det samiske språket ikke var fremtidsrettet. Vi må her ikke glemme at det samiske språket den gangen, stort sett bare var et talespråk, hvor bare ytterst få kunne lese og skrive samisk. Den reelle fornorskningen foregikk derfor i all hovedsak frivillig. For hadde foreldrene og besteforeldrene ment at barna skulle lære å snakke samisk, så hadde de selvsagt snakket samisk til dem og ingen kunne forhindret dem i å gjøre det! Dette gjorde de altså ikke. Denne biten av overgangen fra samisk til norsk språk er ingen uvesentlig del av historia. Dette fordi at når det gjelder andelen av de som gikk over til å snakke norsk, så dominerer nok denne frivillige overgangen.
Uansett hvor hardt fornorskningspolitikken ble satt ut i livet, så rettferdiggjør ikke dette etnisk, sjåvinistiske krav fra Sametinget sin side. (Som for eksempel at det lovfestes at grunnen i Finnmark eies av samene.) For øvrig et krav som Svein Lund støtter. Vi veit alle at Sametinget, samepolitiske avstammingsaktivister og personer i heiagjengen deres, ofte utmaler samenes lidelseshistorie når de framfører etnisk, sjåvinistiske krav ovenfor et, i hovedsak, uvitende og velmenende politiker - og byråkratikorps sørpå. Og det er ikke en sak bare for de spesielt interesserte, for det angår oss alle i dag i Finnmark.
Når Svein Lund maler ut samenes lidelseshistorie med brei og svart pensel, så er det for å berede den psykologiske grunnen for at stadig nye etnisk, sjåvinistiske krav fra Sametinget, skal bli imøtekommet. Og dersom slike krav blir imøtekommet, så vil dette medføre at enkeltpersoner vil bli tildelt stadig nye særskilte ....
(Her ser ut til å mangle noko, men innlegget i avisa stoppar her. SL.)