Grovt sett kan vi snakke om tre grupper som har utnytta naturressursene i fylket:
A. Den opprinnelige befolkninga, som hovudsakelig har brukt nærområdet sitt, med faste bruksområde.
B. Innflyttarar/innvandrarar. Tidligare kom dei nettopp pga. naturressursane og slo seg ned som fiskarar eller bønder. Delar av denne innvandringa har vore bevisst statlig organisert og finansiert.
C. Investorane. Folk og selskap som bare kjem for å utnytte naturressursane, interessene deira er reint økonomiske, anten investeringane deira i Finnmark er fiskeindustri, trålarar, oppdrettsanlegg, vindmøller, oljeplattformer eller turistanlegg. Ofte bur dei sjølve utafor Finnmark, eller dei har ein postboks og ei formell adresse i fylket av taktiske og økonomiske årsakar.
Kamp om ressursane ser vi både innafor kvar av desse gruppene og mellom dei. I tillegg er er det mange eksempel på at personar som hører til ei av gruppene av forskjellige grunnar heller tar standpunkt for ei av dei andre.
Kampen om naturressursane er både ein kamp om kven som skal utvinne dei, og om vilkåra dette skal skje på og om kva naturressursar som skal vernast mot utvinning.
Frå ein del politikarar og debattantar er det hevda at reindrifta no har alle rettar til å stoppe inngrep og "utvikling". Det er ikkje tilfelle. Reindrifta sin rettstilstand har endra seg mye fram og tilbake gjennom historia. Frå 1960-talet har lovar og domstolar anerkjent at reindrifta har krav på erstatning ved inngrep. Ved utbyggingsplanar i beiteområde har reindrifta rett å bli varsla og få komme med innvendingar, men ingen rett til å nekte inngrep. Dersom statlige styresmakter vil gjennomføre ei utbygging, kan ikkje reindrifta gjøre anna enn å krevje erstatning.
Gjennom tidene har det skjedd ei rekke inngrep i område som har vore brukt av reindrifta. Eksempel er vasskraft- og vindkraftutbygging, vegar, militære øvingsfelt, boligfelt, hytteområde og turistanlegg. Desse inngrepa har ført til at ein del reineigarar har måtta gi opp drifta eller flytte til heilt andre område. Andre har klora seg fast, men har vore nøydde å legge om driftsmønsteret eller redusere flokkane. For ein del reinbeitedistrikt er inngrepa så store at dei bare med eit nødrop kan fortsette drifta, og ytterligare inngrep vil føre til at dei må gi opp.
I 2012 er trugsmåla mot reindrifta i Finnmark større enn nokon gong før. Det er ikkje gjort noko samla oversikt over dei planane som eksisterer og dei verknadane dei vil kunne ha for reindrifta. Einskilde planar blir behandla kvar for seg, ofte etter forskjellige lovar og i forskjellige organ, slik at når reindriftsfamiliar må gi opp næringa er ingen ansvarlig.
De første vasskraftverka i Finnmark blei bygd ut allereie på slutten av 1800-talet, og i dag er det 15 vasskraftverk i drift. Alle har dei ført til større og mindre landskapsendringar, men det verkar ikkje som det er gjort noko samanfattande undersøking av verknadane av desse utbyggingane. Det har og vore ei rekke planar som ikkje er gjennomført, blant anna etter protestar frå reindrifta. Altautbygginga var opprinnelig planlagt langt større, ein plan hadde neddemming av Máze, ein annan regulering av Joatkkajávrrit og Iešjávri, med verknadar også for Tanavassdraget. På 1970-talet var det planlagt utbygging bl.a. av Kvalsundvassdraget. At denne planen blei lagt på is skuldast nok både protester frå reindrifta og striden om Altaelva.
Men i dag kjem det ikkje bare ein, men ei rekke utbyggingsplanar. No er det planar om heile 20 nye vasskraftverk i fylket. Dei kallast no for småkraftverk, men dei samla naturinngrepa vil bli alt anna enn små.
Kraftlinjene vil gi store inngrep i landskapet, dels i område som tidligare har vore forskåna for inngrep. For reindrifta vil det blir både beitetap og forstyrring i anleggsperioden og seinare. Reindrifta har til no blitt ståande nokså aleine i protesten mot desse planane. Naturvernforbundet har i fleire tilfelle protestert mot nye linjer, men dessverre har andre delar av miljørørsla gått god for linjebygginga.
Gruver og bergverk har også vore i drift i kortare eller lengre til bl.a. koppargruvene i Kvalsund og Guovdageaidnu, skiferdrift i Alta og Lebesby, kvartsittutvinning i Tana og nefelingruvene på Stjernøya i Altafjorden. Gruvedrifta har gitt arbeidsplassar, men også miljøproblem. På eine sida gjør dei fysiske inngrepa i landskapet at større eller mindre område blir øydelagte for all eller overskodelig framtid, både for plante- og dyreliv og for menneska som lever i naturen, bl.a. i reindrifta. På andre sida fører giftige utslipp frå utvinning og produksjon til skadar, særlig der det blir sluppe avfall ut i vassdrag og fjordar.
Etter ein periode med forholdsvis liten gruveaktivitet i Finnmark, er no både gamle og nye gruver i ferd med å starte opp. Sydvaranger Gruve har starta opp igjen med stor strid om utslipp av giftblanda avfall til Bøkfjorden. I Kvalsund vil ein starte koppargruver med tilsvarande utslipp av avfall til Repparfjorden. Den tredje gruva som er planlagt gjenoppstarta er Biedjovággi i Guovdageaidnu, der driftsområdet er planlagt kraftig utvida, med store skadeverknadar for reindrifta. Nefelingruva på Stjernøya har vore i samanhengande drift, men her er det planar om ei større utviding av området, noko som vil gjøre forholda for reindrifta på øya enno vanskeligare. Av tiltak som er nye i seinare år er utvinning av grønn masikvartsitt i Guovdageaidnu, der allereie eit selskap har gått konkurs på drifta, og kommunen har gått inn med investeringar som gir dei meir utgifter enn inntekter.
Mens reineigarar, naturvernarar, fjord- og elvefiskarar er opptatt av å hindre eller avgrense ny gruveforureining og naturrasering, har sentrale styresmakter eit heilt anna syn på saka. Der er ein bare opptatt av å bygge ut mineralnæringa i fylket, og lite opptatt av skadene. Staten har no gitt 100 millionar til kartlegging av mineralar i Finnmark, og tanken er sjølvsagt at dei minerala som blir funne drivverdige, dei skal utvinnast. Frå før er det gjort ei rekke undersøkingar, bl.a. etter gull, som ein særlig i Karasjok-området ventar seg mye av. Også ei rekke andre mineral er registrert, felles for dei fleste av dei er at ein må ta ut enorme mengder med stein eller sand for å få ut dei stoffa som ein kan tjene pengar på.
Når vi samanliknar med gigantiske turistanlegg i fjellområda mange stadar i Sør-Noreg, har det enno ikkje kome så langt i Finnmark. Men trulig er det bare eit tidsspørsmål før investorane for fullt kastar seg inn her og – dersom dei får lov.
Når reindrifta føler seg pressa, reagerer nokre med å stille krav om eigedomsrett, slik dei har gjort på Stjernøya. Dette fører igjen til motreaksjonar mot "den kravstore reindrifta" og frontane blir enno meir skjerpa.
Fram til 1960-talet blei reindrifta langt på veg drive på same vis som gjennom hundrevis av år, der framkomstmidla var ski og rein med slede eller pulk. Da gjorde snøskuteren sitt inntog, og på 1980-talet kom så endringa også på sommarføre, med innføringa av terrengkjøretøy, som snart blei like uunnværlige.
Bruken av motorkjøretøy har ført til både fordeler og ulemper for næringsutøvarane. På eine sida har desse gjort det mulig for reineigarane å komme raskt mellom heimen og flokken og bu større del av året i hus i lag med familien og delta i andre aktiviteter i samfunnet. Det har ført til mindre behov for arbeidskraft, noe som er ein fordel for dei som blir igjen i næringa, men ei ulempe for dei det ikkje blir plass til. På andre sida har motorkjøretøya blitt ein stor utgiftspost, som gjør det nødvendig med større flokkar for å få tilstrekkelig inntekt. Bruken av motorkjøretøy har også hatt negativ verknad på helsa til utøvarane, ved at dei får mindre mosjon og ofte belastningsskader. Men viktigast er at motorferdsel i utmark, særlig på sommerføre, fører til stor belastning på naturen. Det er derfor av fleire grunnar behov for tiltak som kan redusere bruken av motorkjøretøy.
Gjerde har ofte fleire negative verknadar. Rein kan bli gåande langs eit gjerde og tråkke/spise ned vegetasjonen, slik at det knapt blir vegetasjon igjen. Ofte blir ryper og andre fuglar drept når de flyr i gjerde. Til ein viss grad er det nødvendig å bruke gjerde, men bruken av gjerde i reindrifta har no tatt overhånd. Ved å stimulere til redusert reintall og auka gjeting bør det vere mulig å fjerne ein god del av gjerda. Det er også mange gjerde som står til nedfalls og ikkje har nokon driftsmessig funksjon i reindrifta, men som utgjør trugsmål mot dyrelivet og hindringar for friluftslivet. Kombinasjonen av auka reintall og innsnevring av bruksområdet har ført til ei overbeiting i mange område, noko som igjen har ført til magre rein og auka behov for foring. Utan foring ville det i mange distrikt ikkje vore mulig å opprettholde dagens reintall.
Gjennom hundrevis av år har reindrifta påverka naturen, men på ein måte som ikke har øydelagt livsgrunnlaget for planter og dyr, ikkje øydelagt landskapet eller forgifta naturen. Dei kulturminna reindrifta har etterlatt går så inn i landskapet at ein ofte må vere anten arkeolog eller reineigar for å sjå dei. Reindrifta har ikkje vore til hinder for at også andre har kunna benytte naturen f.eks. til jakt, fiske, bærplukking og vedhogst eller til reine naturopplevingar.
Reinen og reindrifta har fascinert folk langveisfrå og dannar mye av grunnlaget for turismen i store delar av Noreg.
Samtidig må det skje endringar innafor reindrifta. Reguleringar og støttesystem må leggast om slik at det premierer redusering av reintalet, redusert bruk av motorkjøretøy og gjerde.
Svein Lund