Det er likevel noen viktige forskjeller:
1. Klimaendringene kommer i første rekke av økt innhold av CO2 i atmosfæren og verdenshava. Et tonn CO2 sluppet ut i Kina eller i Norge påvirker i samme grad klimaet over hele kloden. Klimaendringene bidrar til at mange planter og dyr ikke lenger kan overleve der de har vært før, men når over halvparten av verdens ville dyreliv har blitt borte på 50 år, er det ikke klimaendringene som har hovedskylda. Det er forurensing av luft, jord og vann og først og fremst arealinngrep. Arealinngrepa er konkrete og lokale. Pløyer vi opp ei myr for å drive jordbruk, dør de plantene og dyra som har levd i denne myra. Fyller vi en fjord med gruveslam dør bunnfaunaen her og fisken mister et leveområde. Det finnes ikke ledige habitater å flytte til, og det plante- og dyrelivet som har vært i et inngrepsområde må derfor regnes som tapt. Dette kan vi gjøre noe med helt konkret og helt lokalt. Vi kan la være å bygge ut myrområder, skoger, fjorder og andre leveområder. Og vi kan forsøke å restituere slike områder der de tidligere er ødelagt. Dette gir pålitelige og målbare resultater, i motsetning til høyst usikre klimatiltak.
2. Det å ta vare på natur gjennom å ikke bygge den ned kan være samfunnsøkonomisk fornuftig, men er lite profitabelt for privat kapital. Klimatiltak derimot, har blitt en stor industri, enten tiltaka virker eller ikke. Det gjelder produsenter av vindturbiner, solcellepanel, el-biler og alle gruveselskapa som utvinner mineralene som skal brukes til dette, enten det er kobber, litium, dysprosium, silisium, jern, kalkstein eller sjeldne jordmetaller. Det gjelder dem som eier kraftverk, som leverer ladestasjoner for elbiler, osv. Det gjelder alle konsulentselskapa som skal legge til rette for dette og få det gjennom i offentlig forvaltning. Alle disse vil kunne markedsføre seg som «grønne» og miljøvennlige, også når aktivitetene deres innebærer betydelige raseringer av intakt natur. Dette er så lønnsomt at vindkraftutbyggere kan bruke masse penger på «miljøstiftelser» som tjener deres sak, og tilby flere hundre millioner til reindriftssamer for å la dem rasere reinbeiteområder. De som forsvarer naturmangfoldet får derimot ingenting.
Noen sier rett ut at naturen må oftes for klimaet, slik som Dagbladet på lederplass 15.04.2019: «I valget mellom klima og natur, mener vi klima noen ganger må få forrang. Vi må ofre noe nært, for å hjelpe globalt - og til syvende og sist oss selv. Ingen er tjent med en situasjon der vi svikter i overgangen til en grønn framtid.»
Hvordan vil så ofringa av norsk natur bidra til grønn framtid? Den totale produksjonen av elektrisk kraft i verden var i 2018 på 26700 TWh. 64% av dette, 17100 TWh produsert med fossilt brennstoff, som altså bør erstattes av såkalt fornybar energi. I tillegg kommer elektrifisering av kjøretøy, som minst vil kunne føre gi 25 % økt elektrisitetsforbruk. Grovt sett skal da 25000 TWh fossil energiproduksjon erstattes av «fornybar». Norges samla elektrisitetsproduksjon var i fjor 147 TWh, derav 4 TWh fra vindkraft. Det fantaseres om utbygging av opp til 30 TWh, noe som betyr ei rasering av svært store deler av det som er igjen av natur i Norge. Om det blir gjennomført vil det altså dekke omlag 1 promille av behovet. Og ennå har vi ikke tatt med i regnestykket at vindkraft er svært ustabil energi, som vil føre til ustabile leveranser til alt fra industri til hushoidninger, dersom den ikke blir kombinert med annen energiproduksjon. Vi har heller ikke tatt med at om sjølve energien er «fornybar» i form av at det kommer stadig ny vind, så gir produksjonen av utstyret for denne energiproduksjonen et betydelig bidrag til både klimaendring og naturrasering.
Når verdens energiforbruk økte med 73 % på 18 år, må det helt andre tiltak til for å redde klimaet enn å ofre norsk natur.
Svein Lund