Her er bare plass til å svare på et utvalg av påstandene hans:
„Hvis du liker mobilen din, hvis du vil fortsette å kjøre elbil eller du bare vil slippe å levere inn gullsmykkene dine til resirkulering, vil du gjerne svare at ja, da må vi så klart ha gruver.”
Det er ingen som nekter for at vi trenger gruver. Dersom det var spørsmålet, hadde det aldri vært strid om denne gruveplanen i et tiår. Ei annen sak er at mineralressursene er begrensa og vi ikke kan fortsette å ta ut stadig mer i det uendelige. Det er derfor behov for å begrense utvinninga, øke gjenvinning og varigheten av produktene og begrense unødig forbruk. Når det gjeld gull, ligger det så store lager i bankhvelv rundt i verden, at det finnes ingen andre behov for å ta ut mer gull enn at noen kan tjene penger på det.
For dem som investerer i gruveprosjekter finnes det bare et motiv: Å tjene penger. Det er ingen som setter i gang gruver i solidaritet med fattige land og barnearbeidere, for å sikre Norges sjølforsyning eller for å ofre seg for det grønne skiftet. Disse argumenta har da også kommet opp først etter at Nussir-planen har vært i gang i et tiår, og fordi den store motstanden har gitt tilhengerne behov for vikarierende argumenter.
Bårdsgård forsøker å berolige skeptikere med at „Vi har utslippsregler som kan stenge gruver.” Formelt har vi det, men når det er gitt utslippstillatelser i strid med regelverket, tror noen at reglene da vil bli praktisert når gruva er godt igang? Videre trøster han med at „Vi har konsekvensutredninger” Ja, men konsekvensutredninger garanterer ingenting. For Nussir er det gjort konsekvensutredninger som er fulle av feil, alle peker tilfeldigvis i samme retning, å undervurdere skadevirkningene. Mens andre konsekvensutredninger som forteller om skadevirkningene og viser alternativer, glatt blir oversett av utbyggeren.
Som argument for at vi bør bruke sjødeponi skriver han at „vi har også dype, smale terskelfjorder med lav gjennomstrømming.” I tilfellet Repparfjorden er denne faktisk ikke særlig dyp, dumpinga vil stort sett skje på rundt 60 meter og oppover og det er ganske grunt, sammenligna med dumping på flere tusen meter i andre land. Det er så grunt at det er leveområde for mange sjødyr, som igjen blir spist av fisk og så grunt at torsken har det som gyteområde. Deponipmrådet har også alt annet en lav gjennomstrømmng, men en ganske stri strøm, som vil ta med de mest finmalte partiklene både utover og innover fjorden. Bårdgård innrømmer at „Kobberdrift ved Repparfjord vil påvirke beitebruken i området”, med andre ord reindrifta. Men dette er ikke noe problem, da ulempene kan kompenseres. I Bårdsgårds verden kan alt kjøpes for penger, også retten til å drive reindrift og retten til å praktisere samisk kultur.
Bårdsgård slår et slag for solidariteten. Det er usolidarisk å importere mat og metaller. Det høres jo flott ut, vi skal altså bli sjølforsynt på begge disse områdene, enten vi har råvarene her eller ikke. Ut fra samme logikk bør vi vel da også slutte å eksportere mat og mineraler, for ikke å snakke om olje? Det høres flott ut å bli sjølforsynt med metaller, men det har Norge aldri vært, og knapt noe annet land. Vi har importert og eksportert metaller siden bronsealderen. og det vil vi fortsette med, ettersom geologien har fordelt mineralene svært ujevnt uten hensyn til hvor det seinere måtte komme landegrenser. Alt annet er fantasi som knapt noen kan tro på, men som kanskje kan brukes som argument i mangel av noe bedre.
Bårdsgård appellerer til vårt samfunnsansvar og dårlige samvittighet fordi vi bruker metaller fra fattige land der folk sliter seg ihjel. Dette ansvaret legger han på den enkelte forbruker, og særlig på dem som er kritiske til vilkåra for gruver i Norge. Slikt ansvar er ikke vanlig å høre fra Høyre-folk, men i kampen for retten til å tjene store penger på ødelegging av naturen, reinbeitet og fjorden i Kvalsund, skal ingen argumenter være ubrukt, og da låner man gjerne motstanderens klær for å forvirre fienden.
Svein Lund