Rundt 1970 starta man to kobbergruver i både Biedjovággi og Repparfjord. Begge var beregna å bli lønnsomme forutsatt at prisene på det internasjonale markedet ville fortsette å øke. Men det motsatte skjedde og drifta varte 4 år i Biedjovággi og 7 år i Repparfjorden. Så blei stopp i lang tid. I alle fall i Biedjovággi gikk drifta med gigantisk underskudd.
I 1983 oppsummerte leder av NGUs Finnmarksprosjekt dette slik i Altaposten at "... de forsøkene som ble gjort på gruvedrift i Biedjovággi og i Repparfjord, sannsynligvis var tragiske feiltakelser. Tragisk fordi de ble igangsatt i områder hvor det var få arbeidsplasser fra tidligere og folk fikk forhåpninger til prosjektene, feiltakelser fordi driften ble igangsatt på for spinkelt grunnlag ... Det er å håpe at man kan slippe å gjøre slike feildisponeringer igjen."
På 1980- og 90-tallet var prisene så lave at nesten alt av metallutvinning i Norge blei nedlagt, og i 2000 skreiv ei bok utgitt av bergindustriforeninga:
"Fremtiden for norske malmgruver er ikke bare lys. Rett etter siste verdenskrig var det 33 gruver i drift, i dag er det bare tre igjen. Det er også lite håp om at det kommer i gang ny virksomhet, selv om flere aktører driver aktiv prospektering i noen få områder. ... Idag finnes det med et par unntak ikke en eneste norsk malmressurs som er tilstrekkelig stor, og med gehalter som gjør den drivverdig."
Så skjer det noe midt på 2000-tallet. Rett etter at den norske regjeringa har solgt ut hele den norske statens gullbeholdning på billigsalg, begynner prisene å stige, og de stiger nesten til himmels. Den internasjonale kapitalen kaster seg over metallmarkedet og leiter febrilsk etter investeringsmuligheter. Alle gamle gruver skal endevendes etter malm som måtte ligge igjen: Sydvaranger, Repparfjord, Biedjovággi, Sulitjelma osv. Først kommer kapitalen, så kommer politikerne diltende etter. I vår kom regjeringa med Strategi for mineralnæringen: "Regjeringen ønsker at Norge skal være et attraktivt land å drive mineralvirksomhet i. Dette er bakgrunnen for at vi nå legger frem en strategi for mineralnæringen. ... Etterspørselen etter mineraler øker samtidig som mineralressursene blir mer krevende å finne og utvinne. Mineralindustrien globalt vil i økende grad ta i bruk forekomster med fattigere innhold av etterspurte mineraler."
Nå skal vi altså endevende naturen vår også etter fattige malmer, dvs. at prosenten vi nyttiggjør oss blir mindre og avfallsmengden øker tilsvarende. Da blir også utgiftene større og drifta blir ennå med følsom for prissvingninger.
03.12.2013 publiserte det internasjonale nettstedet "The Shipping Tribune" at prisene på mange varer på det internasjonale markedet nå går kraftig nedover, og det er edelmetalla som leder nedgangen. Gullprisen går ned første gang siden 2000 og for neste år spår man at det vil bli betydelig nedgang i prisen for jernmalm, gull, soyabønner og kobber. Nå er her ingen planer om soyaproduksjon i Finnmark, men alle de tre andre hører til satsingsområdet for bergindustrien og politikerne her. De mener vi skal ofte store deler av naturen vår til lands og i fjordene for å gjøre investorene rike på minerala, og samtidig skaffe oss sikre og stabile arbeidsplasser. Mye tyder på at for metallpriser står vi nå etter sju feite år foran de sju magre. Hvor lenge har vi da de gode arbeidsplassene og kommunale inntektene?
Men en ting er sikkert. Får de sette igang drifta i Biedjovággi og Repparfjord, klarer de nok før konkursen å ødelegge mye natur for evig og alltid.
Svein Lund
Naturvernforbundet i Ávjovárri