Debattinnlegg sendt flere aviser 03.03.2013.
Nussir-konsesjonen henger ikke på greip
Som kjent har Næringsdepartementet nettopp gitt den mest omstridte gruvekonsesjon i norsk historie. Med konsesjonen til Nussir ASA har man klart det kunststykke å erte på seg både Sametinget, reindrifts-, fiskeri-, sportsfiske- og naturverninteresser på en gang.
Alle har hørt konklusjonen, men hva er egentlig et vedtak om driftskonsesjon? I dette tilfelle er det et dokument på 44 sider, med departementets begrunnelse og vilkår for å si ja. Det er nok ikke så mange som blir å lese alle disse sidene, verken blant dem som nå jubler over forventa arbeidsplasser og inntekter, bland dem som planlegger å sette seg i lenker ved Repparfjorden eller blant de regjeringsmedlemmene som om kort tid vil måtte ta standpunkt til de klagene som ganske sikkert kommer på konsesjonen.
Undertegna hører til de få som har lest hele vedtaket, og skrevet inn kommentarer til teksten. I et avisinnlegg blir det bare plass til et lite utdrag, for å vise noe av det som ikke henger på greip i denne konsesjonen.
Lovanvendelse etter eget ønske
Fra motstandere av prosjektet er det hevda at en tillatelse vil bryte med ei rekke lover og konvensjoner. Departementet viser til noen av disse, og avviser alle påstander om lovbrudd. Hovedargumentet er at ikke alt blir ødelagt. Det vil fortsatt være noe land igjen til reindrifta, det vil fortsatt være noe igjen av Repparfjorden som ikke blir dekka med gruveslam. På det grunnlaget avviser man at drifta ødelegger reindrifta, samisk kultur og fjordfisket, fordi det vil være en rest igjen som ikke blir tatt. Det man sier er at man skal fortsette å ta samiske bruksområder bit for bit, og vernet av samiske områder og næringer trer først i kraft når man skal ta den aller siste biten. Slik også med fjorden. Forrige gruvedrift tok daværende gyteområde, nå vil man ta det neste, men man håper torsken vil finne seg et nytt. Flere ganger viser man til krav om helhetlig vurdering av alle inngrep i området, men departementet vil ikke gå inn på at dette fortsatt ikke er gjort. Norge har på papiret et tilsynelatende godt lovverk til vern om natur og om samisk kultur. Det er en stor prestasjon av juridiske krumspring når departementet klarer å vri det til at ingen av disse lovene får noen betydning ved et så alvorlig inngrep.
Blir reindrifta skadelidende?
I innledninga står det: „Departementet vurderer at tiltaket ikke vil bidra til å hindre
reindriftsutøvelsen i området” Noen sider seinere innrømmer departementet at Nussirs gruveplaner vil påvirke reindriften på tre måter: trafikk / støy / støv, arealbeslag og trafikk mellom påhugget på Ulveryggen og styrtsjakten ned til oppredningsverket vil berøre en flyttlei. Seinere skriver man så om eventuelle tap. Det henger i det hele ikke på greip.
Blir gruvedrifta lønnsom?
Her viser man til tre forskjellige spådommer om utviklinga i kobberprisen. Alle bygger på større eller mindre stabil oppgang, i motstrid til all erfaring som sier at det går svært opp og ned. Og så velger man uten begrunnelse det høyeste tallet, det som Nussir ASA sjøl trur og håper på. På det grunnlaget konkluderer man at drifta vil være lønnsom, sjøl om Direktoratet for mineralforvaltning hadde andre tanker. Direktoratet hadde i det hele tatt ei rekke innvendinger, men de er stort sett avvist av departementet, etter alt å dømme mer på politisk enn på faglig grunnlag.
Ønsketenking ut av lufta
Uten noe som helst grunnlag påstår departementet at sjødeponeringa ikke vil ha noen virkning på verken laksen i Repparfjordelva eller fisken i fjorden. Erfaringene fra tidligere deponering er ikke nevnt, trolig fordi de tydelig viser det motsatte. Man viser til og stoler på påstander som denne: „Miljødirektoratet legger til grunn at Repparfjorden, utenfor det regulerte deponiområdet, ikke vil bli vesentlig påvirket av partikler fra gruveavgangen”. Videre hevder man at „beregninger viser lav utlekking av metaller.” Disse beregningene er for lengst tilbakevist som ubrukelige, men det nevnes ikke.
Fagkompetanse – finnes det?
Hele driftskonsesjonsdokumentet er prega av ei avvising av fagkompetanse. Departementet vet bedre hva som påvirker fisken enn Fiskeridirektoratet, og på tross av at alle reindriftsfaglige instanser sier det motsatte, kan man konkludere bastant: „Med de grep som tiltakshaver planlegger er det departementets syn at inngrepets påvirkning på reindriften vil være minimale.” Det er en arroganse uten sidestykke og en dom over faginstansene som udugelige på sine fagområder.
Det er dette dokumentet regjeringa, eller „Kongen i Statsråd” skal ta standpunkt til når klagene har kommet inn. Det eneste som kan få regjeringsmedlemmene til å godta dette må være at de setter en ting over alt annet: ønsket om å bli sittende på regjeringstaburettene.
Svein Lund
Naturvernforbundet i Ávjovárri
Til hovudsida.