Svein Lund:
FD hadde 27. oktober ei reportasje som viste at samiskspråklige elever som underviser etter den nye samiske læreplanen har alle lærebøkene sine på norsk. Det er bra at dette kommer fram. Men når journalisten dagen etter i en kommentar forsøker å finne årsakene til dette, skyter han helt skivebom.
"Paradoksalt nok har man havnet i den situasjonen at lærerne tjener penger på ikke å skrive bøker", skriver Pål Hivand. Han påstår at samiske lærere har "tillegg i lønn og redusert undervisningstid for å utvikle samiske læremidler". Hivand bør kunne dokumentere hvilket tillegg i lønn "samiske lærere" har, da dette er ukjent for oss som har arbeida i samiske skoler.
Derimot har det til nå vært redusert undervisningstid, som kompensasjon for ekstraarbeidet med å undervise på et annet språk enn det som lærebøkene er på. Denne reduserte undervisningstida, som KUF forøvrig flere ganger har forsøkt å fjerne, er knytta til undervisning i og på samisk, ikke til om læreren er samisk eller ikke. Omlag 10 prosent redusert undervisningstid er for de fleste en knapp kompensasjon for ekstraarbeidet, og den som tror at man på denne tida i tillegg skal kunne lage ferdige læremidler, kan ikke ha forsøkt å lage et læremiddel. Det fins knapt noen lærere som underviser i eller på samisk som ikke mer enn gjeme ville bytta ut dagens situasjon med full dekning av samiske læremidler, sjøl om det medførte to timer mer undervisning i uka.
Det er for få som ønsker å skrive bøker, skriver Hivand. Trur han da at det bare er å ønske, så er man kvalifisert for å skrive ei lærebok. Om vi ser på den norskspråklige skolen, er det en ganske liten del av den samla lærerstand som noen gang har forsøkt å skrive ei lærebok.
Man skal i tillegg til solide faglige kunnskaper uttrykke dette skriftlig, lage gode spørsmål til elevene, skaffe illustrasjoner osv. Vi vet at samiske skoler jamnt over har hatt mindre tilgang på kvalifiserte lærere enn norskspråklige skoler, noe som ofte fører til ekstraarbeid for de kvalifiserte. Og så skal man vente at enhver samisktalende lærer skal føle seg kalla til å være lærebokforfatter.
På en måte er det rett at lærerne tjener penger på å ikke skrive lærebøker. Skal man få lærebøker kan man ikke basere seg på kveldsarbeid fra lærere i full stilling. Jobben må gjøres av folk som lever av det, enten de har permisjon fra lærerjobben eller ikke er tilsatt i skolen. Men om man skal lage gode lærebøker, krever det så mye arbeid at arbeidsinntekta på dette for de aller fleste vil bli atskillig mindre enn vanlig lærerlønn, og den er som kjent ikke veldig høy.
Skal man finne årsaka til at samisktalende elever må lese lærebøkene sine på norsk, må man leite helt andre steder. Da Hernes starta planlegginga av den nye 10-årige skole, ville han avskaffe de samiske læreplanene for grunnskolen. Først etter hard kamp fra bl.a. Samisk utdanningsråd og Sametinget godtok KUF at det skulle være samiske læreplaner. Resultatet var at disse planene ikke var ferdig trykt før et par måneder før de skulle tas i bruk. Det var da helt umulig å få laga lærebøker til tida. Med innføringa av Reform 97 i grunnskolen og Reform 94 i videregående skole blei alle læreplaner endra og alle lærebøker skulle nyskrives. Derfor blei de aller fleste samiske lærebøkene som hadde vært i bruk ikke lenger gangbare. Sjøl for vanlige norske skoler har dette ført til ei periode med læremiddelmangel i mange fag. Men for samiske lærebøker blei hurtigtogsgjennomføringa ennå mer umulig, fordi man for det første hadde mye kortere tid på seg, og fordi man for det andre hadde mye færre folk som kunne skrive disse bøkene.
Man kan sikkert finne feil og svakheter både her og der, men det blir svært urettferdig overfor dem som arbeider i det samiske skoleverket dersom man ikke retter hovedskytset mot den som er ansvarlig: Det Kongelige Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartement.
Det handler om politiske prioriteringer, skriver Hivand. Så sant, så sant. Men hvorfor ser han ikke andre steder å ta pengene fra enn oppbygging av Sametinget og retten til land og vann? Sametingets samla bevilgninger er et spytt i havet både i forhold til det Oljefondet investerer i utlandet, til Kjell Inge Røkkes private formue som han slipper å betale skatt av og til tunnelbygginga i Fatima og Romeriksporten.
Til startsida