Underteikna har i nokre år forsøkt å samle opplysningar om korleis skolen for samiske elevar har utvikla seg gjennom tidene, og ikkje minst om debatten om korleis denne skolen bør vere. I den samanhengen er Pål Hivand sin artikkel svært interessant, som ein illustrasjon på kor overflatisk og spissformulert det går an å diskutere samiske skoleforhold offentlig i 2008.
Det er ikkje tvil om at det er mye som manglar i samisk skole. Det er alt for lite læremiddel, det trengst bedre kvalifisering av lærarar osv. Det er utvilsomt grunnlag for å kritisere både einskilde skolar, lærarar og kommuneadministrasjonar, Sametinget, læremiddelforlag, Kunnskapsdepartementet med flere når dei ikkje gjør ein god nok jobb. Men kritikken bør vere konkret og konstruktiv. Hivand sin kritikk er ikkje det. Han sablar ned alt som kallar seg samisk skole, gir denne skulda for alt frå kunnskapsmangel til mobbing og sjølvmord, og konkluderer med at i denne skolen er alt svart. (Det står faktisk svart på kvitt at alt er svart!) Her er tydelig behov for eit par kritiske spørsmål.
Når han påstår at "de samiske skolene er landets dårligste" seier han ingen ting om kva for skolar han legg i dette. Kva meiner han? Er det dei skolane som har undervisning etter det samiske læreplanverket? (Alle grunnskolar i 8 kommunar, samt nokre skolar og klassar i tillegg.) Det finst som kjent erklært samiske skolar heilt ned til Snåsa og samiskundervisning over store delar av landet. Er desse medrekna? I så fall, kva undersøkingar bygger dette på? Inkluderer han også dei samiske vidaregåande skolane og Samisk høgskole?
Den einaste kommunen Hivand nemner konkret er Karasjok. La oss no seie at karakteristikken hans av Karasjok var rett. Gir det i så fall eit grunnlag for å dømme alt som er av samiske skolar? Men også skildringa hans av Karasjok er prega av å gjøre ei fjær til eit gigantisk hønseri. Ut frå nokre påviste og nokre påståtte problem konkluderer han: "Bygda mislykkes spektakulært på alle områder hva angår samisk utdanning." Hivand påstår at det finst ein " allmenn samisk skepsis til formell utdanning og kunnskap".
Kva bygger dette på? Eg har aldri opplevd nokon samisk skepsis til kunnskap, når kunnskapen har vore relevant, men derimot ein skepsis til formell utdanning når denne har vore lagt opp etter det norske storsamfunnet og ikkje etter samiske forhold. Det er etter mi oppfatning ein sunn skepsis.
Som kjent gikk samiske elevar i fleire generasjonar i den ordinære norske skolen. Der blei alle elevar behandla formelt likt; dei fikk si undervisning på norsk, ut frå norske lærebøker, enten dei no forsto eller ikkje. Er det dette Hivand vil tilbake til?
Utviklinga av eit samisk alternativ har bare vart nokre få tiår. Dette har ikkje vore noko enkel utvikling. I utgangspunktet fanst det nesten ikkje folk med kvalifikasjonar til å utvikle samisk skole og samiske læremiddel. Likevel har det på mange område vore lagt ned ein formidabel innsats, og denne må vurderast opp mot utgangspunktet ikkje ut frå urealistiske forventningar om at ein på alle område skal klare minst det samme som den norske skolen med mange ganger større ressursar både økonomisk og menneskelig.
Dette er ikkje første gong Pål Hivand uttaler seg på sviktande grunnlag om samiske skoleforhold. Allereie for ti år sidan ga han i eit innlegg i Finnmark Dagblad samiske lærarar kollektivt skulda for lærebokmangelen. Dette kritiserte eg i avisa, men Hivand svarte ikkje den gong, eg vonar det går bedre no. (Innlegget mitt kan lesast på http://sveinlund.info/skole/mangel.htm)
Når ein krev meir kunnskap burde ein ikkje da også stille eit krav om kunnskap om skolen før ein uttaler seg så bastant om denne. Det sikraste konklusjonen vi kan trekke ut av innlegget til Hivand er at det er stort behov for meir kunnskap om skolen for samiske elevar, korleis han har utvikla seg fram til i dag og korleis han er i dag. På eit slikt grunnlag kan vi så diskutere korleis ein best kan forbetre denne skolen.
Svein Lund
Redaktør Samisk skolehistorie
Her følger Hivand sitt innlegg, som eg har svart på over:
De samiske skolene er landets dårligste. Der mobbes det mest og læres minst. Hvor lenge skal vi ofre samiske barn og ungdommer for en innholdsløs idé om en samisk skole?
Resultatene fra nasjonale kunnskapsprøver dokumenterer igjen det vi alle fryktet: den samiske skolen scorer dårligst i alt, unntatt mobbing. Resultatene for Karasjok skole er i så måte heller ingen lystig lesing. Men Karasjok skole er bare en av flere samiske skoler, vil noen innvende. Det finnes da flere samiske skoler. Ja, det er korrekt.
Men Karasjok er også den bygda som burde ha de best tenkelige forutsetninger for å lykkes som et samisk lokalsamfunn og med en samisk skole. Sametinget er lokalisert i Karasjok, NRK Sámi radio og andre samiske kultur- og kompetanseinstitusjoner har sitt hovedsete der. Bygda har dessuten betydelige spesialressurser i form av spesialpsykologisk og psykiatrisk kompetanse, hvor nettopp den samiske språk- og kulturkunnskapen fremheves. En tilsvarende samling spesialkompetanse og ressurser på det samiske samfunnet finnes ikke maken til noe sted i landet. Man burde kunne forvente at all denne formidable samiske spesialkompetansen ga noen synlige og målbare resultater?
Så mange ressurssterke samiske foreldre burde utgjøre en kraftfull samarbeidspartner for en en i utgangspunktet positiv innstilt kommuneadministrasjon? Åpenbart ikke. Verken foreldrepåvirkningen eller kommunens positive holdning til samisk utdanning er spesielt synlig, overdøvet som det er av mobbestatistikk eller begredelige resultater fra nasjonale prøver.
Bygda mislykkes spektakulært på alle områder hva angår samisk utdanning. Tidligere år har selvmordsraten vært skyhøy blant unge. I dag er Karasjok stedet hvor det mobbes mest, og læres minst. Mobbingen har sin grobunn i en allmenn samisk skepsis til formell utdanning og kunnskap. Mobbing og negative holdninger til kunnskap setter en effektiv stopper for læring. Samtidig er det et faktum at den samiske skolen står helt uten læremidler. Man kan vanskelig bli overrasket over at en skole scorer dårlig når elevene ikke følges opp av foreldrene, mobbes av medelever og samtidig mangler lærebøker.
Tanken om en ”samisk skole” er en sentral og grunnleggende strategi for alle oss som er opptatt av en positiv utvikling av det samiske samfunnet. Det utarbeides og vedtas derfor læreplaner for samtlige fagområder i en skole som i praksis ikke eksisterer. De samme planene forutsetter utvikling og trykking av samiske lærebøker som aldri ser dagens lys og som ingen elever noen gang får lese.
Er alt svart? Ja. Dersom det var barna beste og barnas framtid vi var opptatt av, erklærte vi den samiske skolen før død og begravd. Heller ikke den norske skolen har blitt en arena hvor barn og unge kan heve seg over sin sosiale og etniske arv, og utvikle seg fritt og i tråd med sine evner. Hva slags sjanse har da den samiske skolen, uten så mye som en eneste lærebok i tråd med siste læreplan? Hvilke realistiske muligheter har de samiske elevene til å bli annet enn skoletapere?
Den samiske skolen er død, og bør få hvile i fred. Men den samiske eleven lever. Bryr vi oss tilstrekkelig om henne nå?
Til startsida