I Guovdageaidnu har det vært videregående skole siden 1952. Hele tida med ordet «samisk» i navnet. Etter 40 års samisk videregående skole fins det fortsatt praktisk talt ikke lærebøker på samisk. Bare halvparten av lærerne er samisktalende. I all hovedsak er det fortsatt en norsk skole, det vil si en fornorskningsskole for samiske elever. Det nye er at skolens ledelse med støtte fra myndighetene og et stort flertall av skolens lærere forsøker å endre denne situasjonen og skape en skole som ikke bare er samisk i navnet. Da får vi høre at nå blir det diskriminering og apartheid. I 40 år har samisktalende elever vært 2. rangs borgere i de samiske videregående skolene. De har ikke hatt rett til å få undervisninga på morsmålet sitt, verken der eller ved noen andre skoler. Når hørte vi at de som nå protesterer engasjerte seg for å rette på det?
De som nå protesterer sier de ikke er mot opplæring på samisk, men da må det opprettes paralellklasser for norsktalende. Når skolen vil ha 12 — 15 klasser framover, skulle dette altså økes til det dobbelte for at noen skulle kunne få undervisning på samisk. Er det noen som tror at staten ville bevilge til en fordobling av antall lærere og klasserom for at alle skulle ha rett til undervisning på norsk? Antallet norsktalende i klassene ligger for øvrig vanligvis mellom 1 og 4. Det vanlige i videregående skole er at en klasse ikke settes igang dersom det er mindre enn 5 søkere.
For å hindre samisk undervisningsspråk har man skjøvet den ene gruppa etter den andre foran seg. Først het det at lule-samer og sør-samer ikke ville ha rett til å søke denne linja. Til den linja som nå er utlyst med samisk som undervisningsspråk, har det hittil ikke vært søkere fra disse områdene. Sjansen er faktisk større for at de vil søke nå, ettersom flere og flere sør- og lulesamer viser interesse for å lære nordsamisk. Tilbud i allmennfag på norsk vil de finne mer enn nok av nærmere hjemplassen.
Det neste var de norsktalende elevene fra Guovdageaidnu som dermed mistet retten til opplæring på norsk i sin egen bygd. For det første er det ingen som har mista noen rettigheter fordi de er norsktalende. Reglene for poengberegning ved opptak på skolen er ikke endra på mange år, og de sier at man får 100 poeng for å ha hatt samisk som 1. eller 2. språk i grunnskolen. Norsktalende med samisk som 2. språk får altså like mange ekstrapoeng for språk som samisktalende. Samisktalende har vært vant med at alle videregående tilbud har vært på norsk. Ingen har påstått at dette har utelukka dem fra skolen. De aller fleste i Guovdageaidnu er mer eller mindre tospråklige. Sjøl om sa- miskkunnskapene hos oss norsktalende jevnt over er dårligere enn norskkunnskapene til de samisktalende, skulle det i prinsippet heller ikke vært umulig for en norsktalende å følge undervisning på samisk. Elever som ønsker å søke linjer med undervisning på samisk vil sjølsagt måtte vurdere om samisk- kunnskapene deres er gode nok til at de vil få utbytte av undervisninga. Noen få vil kanskje velge å søke ei annen linje eller reise bort. Jeg kan ikke se at dette ville være ei så stor ulykke at man må stoppe utviklinga av samisk skole for å hindre det. De videregående skolene er ikke kommunale, men fylkeskommunale og statlige. Ingen av dem har alle tilbud om utdanning som trengs i lokalsamfunnet, og noen må derfor alltid reise bort.
I 1959 gikk daværende ordfører Hans Rønbeck i spissen for det såkalte «påskeopprøret» i Kåråsjohka, der alle tiltak for å styrke den samiske kulturen og språket blei framstilt som apartheid. Målet var en fullstendig fornorsking av samene. Nå har Guovdageaidnu fått sitt svar på Rønbeck. I 1992 er det ikke lenger stuereint å erklære at man ønsker fornorsking, men innholdet i politikken er ikke vanskelig å kjenne igjen: Samisk skal ikke brukes som undervisningsspråk. Det skal ikke finnes noen samisk skole.
Svein Lund