En vil søke å utvikle modeller for større samisk selvbestemmelse på området hvor det vil være naturlig og rimelig.
Det var teorien, men hva med praksis?
* I fjor fikk Rio Tinto Zinc tillatelse til å leite etter diamanter i Finnmark ulen at Sametinget så mye som fikk uttale seg.
* Samme året kom utredinga fra Samerettsutvalgets rettsgruppe som sier at den
norske staten, ikke samene, har rett til jorda i Finnmark.
* Uten å spørre verken Sameting eller kommunale organ gir Landbruksdepartementet klarsignal for å bygge hundrevis av km. med reingjerder over Finnmarksvidda.
Dette forteller stortingsmeldinga ingenting om. I sak etter sak gir Stortingsmeldinga et glansbilde mens praksis har ofte vasrt stikk imot. Vi kan nevne noen få eksempler:
TEORI: Regjeringen anerkjenner at den har en rettsplikt til å sikre samisk kultur, herunder det materielle grunnlaget. Denne rettsplikten vil en framover søke ivaretatt på områder det synes
nødvendig, blant annet innenfor fiskeriene.
PRAKSIS: De aller fleste samiske fiskere er fjordfiskere,
70-80% av dem fisker på maksimalkvoten Frå 1990 til 1994 har disse fått bare 7% økte torskekvoter, mens totalkvoten har økt med 197%, tråleme har fått 316% og tredjeland har økt med 528%.
TEORI: Samlet sett gir de nåværende landbrukspolitiske priorileringer et godt grunnlag for jordbruket i de samiske bosettingsområdene og bidrar dermed til å styrke de samiske samfunnene.
PRAKSIS: Regjeringa søker medlemskap i EU.
TEORI: Regjeringen støtter opp om arbeidet som gjøres for at duodji kan utvikles som næring.
PRAKSIS: Frå høsten blir grunnkurs i duodji ved samisk videregående skole nedlagt.
TEORI: Alle, både samer og ikke-samer har rett til grunnopplæring i samisk.
PRAKSIS: Elever blei nekta samiskundervisning i Alta i 1992, begrunna med at Alta ikke hører til språklovsområdet.
TEORI: Regjeringen mener det er viktig at organiseringen av samisk kulturminnevem sikres samisk styring og legger derfor vekt på Sametingets konklusjoner i det videre arbeidet med å bygge opp en samisk kulturminneforvaltning på distriktsnivå.
PRAKSIS: Miljøverndepartementet overprøver og forkaster Sametingets forslag til stedsvalg for kulturminnevernkontor.
TEORI: Om stedsnavn: Når både norsk og samisk skrivemåte er fastsatt, skal offentlige virksomheter som hovedregel benytte begge former i tjenesten. Dersom et sted bare har samisk navn
skal det brukes ulen oversetting. I områder der folk flest snakker samisk, skal det samiske navnet stå først.... I praksis gjelder loven alle offentlige organ, det vil si alle statlige, fylkeskommunale og
kommunale organ.
PRAKSIS: Postverket holder hardnakka på Kautokeino. Vegvesenet holder på navn som Bredbuktnes og Skolebukt i Guovdageaidnu og på misfoster som Lavkavatn og Gaggavatn i Porsanger. I Kåråsjohka er det fortsatt Åsveien og Finlandsveien.
TEORI: I de kommende medlemskapsforhandlinger med EF vil norske myndigheter påse at samiske interesser blir ivaretatt.
PRAKSIS: Sametinget gikk mot både EF-medlemsskap og EØS-avtale. Dette nevnes ikke i meldinga.
TEORI: .... andre offentlige organer bør gi Sametinget anledning til å uttale seg før det treffes vedtak i saker som hører inn under Sametingets arbeidsområde.
PRAKSIS: Ole Briseid, avdelingsdirektør i KUF sier i et intervju 4.2 -94: - Vi forholder oss ikke til Sametinget. Det er det Kommunaldepartementet som gjør.
TEORI: Gjennom konferanser i forskjellige samiske områder er samiske kvinner gitt mulighet til å definere hvilke behov det nasjonale distriktskvinnesenteret skal dekke.
PRAKSIS: Høsten 1993 vedtar Stortinget å likevel ikke opprette det planlagte distriktskvinnesenteret.
Det var et lite utdrag. Lista kunne vært mye lenger.
Hvorfor kan ikke regjeringa si rett ut hva den gjør? Fordi glansbildet av norsk samepolitikk er en viktig del av Norges "image" i verden, landet som har verdens miljøvernminister og verdens fremste frcdsmeklere, som deler ut fredsprisen og som var det første land i verden til å ratifisere ILO-konvensjonen om urbefolkninger. Det er på tide å rive vekk glansbildet og se hva som er bak.
Til startsida