Røttene til disse tankene finner vi langt tilbake i tida, da det var «forskjell på folk og finn», da fornorskingspolitikken hadde som mål «Ett sprog i Finmarken!», da trønderske bønder dreiv «finnjaging», og skoledirektøren slo fast: «De få individer som er igjen av den opprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenerert at det er lite håp om noen forandring til det bedre for dem.»
Det som er gjengitt i starten her er ikke gammel historie, men florerer i 2019 i aviser og nettfora. Dette er tankegodset til organisasjonen med det sterkt misvisende navn «Etnisk og demokratisk likeverd» og til partiet med det like misvisende navn «Fremskrittspartiet». Trodde man at denne tankegangen var på veg ut i vår moderne tid, tok man dessverre helt feil. Snarere er disse tankene i framgang, og de finnes innafor ALLE politiske partier uten at det blir tatt et skikkelig oppgjør med dem. Ikke alle sier det like rett fram og like ekstremt, men tankegangen preger likevel mange politiske vedtak som blir gjort i Norge, både lokalt og på riksplan. Nylig vedtok et knapt flertall på Stortinget at det vet bedre enn reindriftssamene hvordan reindrifta skal drives. De tradisjonelle reinmerkene var ikke gode nok, det må merkes individuelt så staten har full kontroll med hver enkelt rein. For samisk kultur er så mindreverdig at den ikke engang kan brukes til å drive den mest samiske næringa etter. Regjeringa ville også endre reindriftsloven slik at «økologisk bærekraft» fikk fortrinnsrett for den kulturelle. Påfallende fra ei regjering som ikke krever økologisk bærekraft av verken oppdrett, gruvedrift eller oljeutvinning. Med å få dette inn i reindriftsloven ville man vise at samisk reindrift ikke er bærekraftig, men at regjeringa vet hvordan den skal bli det. Dette blei for drastisk og blei lagt bort, men signalet er klart.
I mange år har det vært mye konflikter rundt naturforvaltninga i samiske områder. Lappefogder, skogforvaltere, reinpoliti, naturoppsyn, fylkesmenn, miljødirektorat, jordsalgskontor og Statskog med etterfølger Finnmarkseiendommen har visst best hvordan naturen skulle forvaltes, hvor, når og hvordan man på politisk korrekt vis jakta ryper og ender og fiska med garn og not. Øvrigheta kunne den ene dagen bestemme at her skal bygges et kraftverk, den andre dagen at her skal være nasjonalpark. I fjor var vi noen som forsøkte å få til et seminar om naturforvaltning i Sápmi. De bestemmende myndigheter ville ikke komme og fortelle om sitt syn på den gjenstridige allmue, mens flere representanter for den jaktende, fiskende og høstende allmue uttrykte si oppfatning om forholdet mellom dem og myndighetene slik: Gjensidig total mistillit. Regjeringa vil om kort tid bekrefte driftskonsesjonen til Nussir-gruva i Kvalsund. De vil erklære at de vet bedre enn reineierne hva reindrifta kan bære av inngrep, bedre enn fiskerne hva fjorden kan tåle og bedre enn Sametinget hva som er samenes rett som folk etter norsk og internasjonalt lovverk. Den samme regjeringa legger planer for vindkraft i reinbeiteområde, og hevder at det tåler reinen godt, altså at reineierne som sier det motsatte ikke vet hva de snakker om. Denne regjeringa vil femdoble fiskeoppdrett i Norge, og dermed ødelegge fjordfisket som livsgrunnlag på hele kysten. Da er det godt å ha en aktiv opinionsdanner som daglig gjentar i media at sjøsamene ikke finnes, så dem trenger man ikke ta hensyn til.
Nylig var det i Trøndelag et mye omtalt møte for grunneiere som ønska å tjene penger på å la vindindustrien rasere naturen. De forsto at det største hinderet var samiske reineiere, som også hadde rettigheter der. For å sikre sine salgsinntekter, måtte de derfor bevise at samene ikke hadde noen rett. Derfor inviterte de fortroppen for dette synet, nemlig EDL, til å si nettopp dette. Møtet hadde en positiv funksjon: Å gjøre det klart for flere at målet med angrepa på samiske retter og samene som folk er å fjerne alle hinder for at norsk og utenlandsk kapital skal kunne tjene på rasering av naturen. Dagens pågående inngrep rammer naturgrunnlaget for samisk kultur. Og angrepa på den samiske kulturen legger alt åpent for nye inngrep.
Det begynner å bli forståelig at enkelte samer spør: «Kan man stole på nordmenn?» Hva gjør vi nordmenn med det?
Svein Lund, norsk nordmann, Guovdageaidnu