Hapalahti tar seg ikke bryet med å dokumentere påstanden om «samenes vetorett», og presiserer ikke hva han legger i dette begrepet. I vanlig språkbruk inneholder ordet veto en tretrinns-skala: 1) innsigelsesrett, 2) utsettende veto og 3) absolutt veto (nek- tingsrett). I praksis dreier det seg vel mest om punkt 1, altså om å bli hørt.
Retten til innvendinger av ulik grad er innbakt i vårt demokratiske system, og gjelder ikke bare samene slik EDL- lederens framstilling kan gi inntrykk av.
Adgangen til å protestere mot vedtak er en normal del av norsk forvaltningspraksis, og omfatter både enkeltpersoner og minoriteter, såvel som næringer, bedrifter, organisasjoner, offentlige organer osv.
Etter det vi kjenner til er vel kulturminneloven en av de få med ubetinget nektingsrett, når det gjelder virksomhet i områder med funn av fornminner. Mineralloven er under endring.
EDLs styreleder er ganske omtrentlig i argumentasjonen, og det er vanskelig å finne ut om han muligens forveksler forslag eller vedtak i eksempelvis Sametinget med generell samisk nektingsrett innført i lovs form.
Ifølge Kommunaldepartementets hjemmeside jobber «sameministrene» og presidentene i sameparlamentene i Norge, Sverige og Finland blant annet med spørsmålet om vetorett i forbindelse med en eventuell nordisk samekonvensjon. Men så langt vi kjenner til er denne saken ikke endelig avklart.
Hvis Lars Hapalahti mener at prinsippet absolutt veto i samiske saker er vedtatt av Stortinget, ber vi styrelederen i Etnisk og Demokratisk Likeverd opplyse hvilket kapittel og paragraf i hvilken lov(lover) eller forskrift dette står.
Han har jo etter eget utsagn en uendelig lang liste å ta av.
Yngve Hågensen og Svein Lund