Enkelte avisdebattanter ønsker nå tydeligvis å løse hele «sameproblemet» for godt. Dette problemet består i at det fins et folk som kaller seg samer og hevder å ha rett til å verne og utvikle sitt eget språk, sin egen kultur og sine egne næringer. Skal vi tro disse debattantene, står samene i veien for all utvikling i Nord-Norge, fra olje- og mineralutvinning til jordbruk, hyttebygging og turstier.
Hvem er så disse debattantene? Det er ei broket forsamling av folk fra både høgre og venstresida i politikken, der de aller fleste partier er representert. Mange kunne vært nevnt ved navn, men for å få en diskusjon først og fremst om ideer, ikke om personer, følger vi her prinsippet «Ingen nevnt, ingen glømt».
En stor del av diskusjonen dreier seg om tolking av historia. Om samene er urfolk eller innvandrere har vært omdiskutert i alle fall siden midten av 1800-tallet. Mens det tidligere var vanlig å se på samene som urfolk i alle fall på Nordkalotten, skjedde det da ei dramatisk endring, samtidig som norsk nasjonalisme og fornorsking tok fatt for alvor. Nå blei samer og kvener omtalte som «fremmede folkeslag», som mongoler. Noen spredte røster heva seg mot denne framstillinga, men de drukna i den altomfattande fornorskinga. Denne omfatta nær sagt alle sider av samfunnet; både samisk språk, religion, kultur, folkemedisin, næringsutøving og samfunnsorganisering blei systematisk brutt ned for å erstattes med det som var gjengs i storsamfunnet.
De første spirer til revidering av samepolitikken kom i etterkrigstida, gjennom bl.a. Samordningsutvalget for skoleverket av 1947 og Samekomiteen av 1956. Men fornorskingspolitikken hadde satt seg så godt fast at innstillingene fra disse utvalga blei møtt med innbitt motstand, både fra store deler av den norske befolkninga i de samiske områdene og fra mange fornorska samer som har blitt overbevist om at framtida lå i det norske. For hver innstilling har vi fått en mer eller mindre organisert bevegelse for å motarbeide forsøka på endring av samepolitikken. I 1949 protesterte flere kommuner mot undervisning på samisk. I 1960 fikk vi «Påskeopprøret» i Karasjok, der et massemøte av samer protesterte mot Samekomiteen. Disse protestene bidro til at endringene i praksis blei ganske begrensa.
Fra begynnelsen av 1970-tallet kom det flere analyser av norske, og etterhvert samiske, forskere, som snakka om «norsk kolonialisme i Sameland», «den samiske nasjon» osv. Arbeidet deres, sammen med arbeidet til samiske organisasjoner og endel norske støttespillere og ikke minst Alta-kampen, førte til ei økt forståing både blant samer og nordmenn for samenes situasjon i samtida og den historiske bakgrunn for denne. Man slo nå fast at samene var urfolk i nord, hadde vært utsatt for hard undertrykking, rasisme og fornorsking og at politikken nå måtte legges om for å verne det som var igjen av samisk språk og kultur. I løpet av 1980-tallet blei dette synet etablert som offisiell norsk politikk, i prinsippet anerkjent av de aller fleste partier. Fra midten av 1980-tallet til over midten av 1990-tallet var det ei ganske entydig utvikling, der en større del av samene blei bevisste og slutta opp om arbeidet for samiske rettigheter, der samene styrka sin posisjon overfor myndighetene og den norske opinionen. Likevel var det en understrøm, særlig i norsk-samiske blandingsdistrikter, som aldri hadde støtta denne omlegginga av politikken, men ønska å skru klokka tilbake til fornorskingstida. De fikk sitt første store gjennombrudd i 1997, på grunnlag av to saker; Samerettsutvalgets innstilling om retten til land og vann i Finnmark, og samisk læreplan for grunnskolen. Igjen så vi at offentlige utredninger og vedtak førte til organisert motstand. Først kom organisasjonen «Nei til Sameland». Men ennå viktigere var at parti som tidligere hadde støtta samene nå begynte å skifte side, særlig framtredende var dette i SV.
Fra da har det vært en kraftig offensiv for å omskrive historia igjen. Denne historiske revisjonismen går i første rekke ut på å «motbevise» at samene er urfolk og at de har blitt tvangsfornorska. Det «vitenskapelige» grunnlaget for denne revisjonismen blei lagt i den avviste doktorgradsavhandlinga «Er samene Finnmarks urbefolkning». Denne kom ut som bok i 2002 og blei grundig avvist som uvitenskapelig av forskere i nordnorsk historie. Likevel har forskjellige debattanter stadig gjentatt påstandene i denne boka, slik som at det ikke har vært noen fornorsking, at bare reindriftssamer og deres etterkommere er samer, at nordmenn kom først til Finnmark osv.
Den neste offensiven kom i 2005 i forbindelse med Stortingets vedtak om Finnmarksloven. En underskriftskampanje mot loven fikk over 11000 underskrifter. Underskriftsgrunnlaget var en svært tvilsom påstand om at loven vil føre til privatisering av «Finnmarksallmenningen». Fra 2007 har motstanden mot sameretten fått sin egen organisasjon, med det sterkt misvisende navnet «Etnisk og demokratisk likeverd».
Med at statens offisielle politikk overfor samene har endra seg positivt, har kampen mot samiske rettigheter i dag fått form av kamp mot stortingsvedtak og offentlige tiltak. Disse blir framstilt som diskriminerende overfor den norske befolkninga. Med å rope høyt om dette, dekker man samtidig over at samiske interesser fortsatt blir overkjørt, både i fiskeripolitikken, i naturforvaltninga, i skoleverket og på andre områder.
På tross av, eller kanskje nettopp på grunn av, de seirene som samene har opplevd er det mange som ser sjølve eksistensen av et samisk folk som et problem.
For gruveselskap, oljeselskap, kraftselskap, fiskebåtredere, turistindustri og andre som vil utnytte naturressursene fritt og uten hindringer, er det et problem at det bor folk der, at disse påberoper seg å tilhøre et eget folk og hevder deres næringer har vern på grunnlag av alders tids bruk, i grunnloven og i internasjonale konvensjoner. Det ville utvilsomt være lettere dersom disse folka ikke var der eller i alle fall ikke kunne påberope seg noe vern mot inngrep.
For kommunene hadde det vært mye enklere om det ikke var en lov som sa at samiske elever har rett til opplæring i samisk.
For mange som har en samisk slektsbakgrunn, men som har skifta identitet og regner seg som norske har det blitt plagsomt med revitaliseringprosessen av den samiske kulturen.
For mange kan det være irriterende at det er forskjellige restriksjoner på bruken av utmarka av hensyn til reindrifta. Det hadde vært mye enklere om man hadde vært kvitt både rein og reindriftssamer.
Hvordan kan man så løse sameproblemet en gang for alle? Først gjelder det å splitte samene opp mot hverandre; reindrift mot jordbruk, kyst mot innland, samisktalende mot norsktalende osv. Dette har vært praktisert i mange år og resultatet er ikke vanskelig å se.
Det neste steget er å definere bort størst mulig del av den samiske befolkninga. Her har vi gjennom tidene mange eksempler: Som samer regnes ikke de som har nordmenn eller kvener eller andre folkeslag blant sine forfedre, de som ikke snakker samisk, de som ikke har rein, de som ikke har samiske navn eller de som ikke står i samemanntallet. En nylig lansert variant er at sjøsamiske fiskere ikke er samer, dersom de ikke fisker med andre båttyper, redskaper eller motorer enn det norske og kvenske fiskere bruker.
Forskjellige politikere og avisdebattanter har det siste året forsøkt seg på flere av disse metodene. Når man legger dem sammen, blir det bare noen få reindriftssamer igjen som kan kalle seg samer.
Da gjenstår det bare å knekke reindrifta, så er hele sameproblemet løst. Og her ligger de samme kreftene heller ikke på latsida. Reindrifta skal bort fra Kvaløya (Hammerfest/Kvalsund), bort fra et belte på 5 km rundt jordbruksområder, den skal vike for gruvedrift, kraftledninger, vindmøller, hytteområder og turstier. Så skal den fratas alle statlige støtteordninger, samtidig som den skattlegges for bruk av beiteområder. Resultatet sier seg sjøl: Reindriftssamene må søke seg annet utkomme, og vil da ikke lenger være definert som samer. Det er da ingen samer igjen og sameproblemet er løst. Er det virkelig det de vil?
Roy-Arne Varsi
Svein Lund
Yngve Hågensen