Reportasje frå landsmøtet i Norske Samers Riksforbund 1984, Klassekampen 04.07.1984

Svein Lund:

Frå norsk til samisk

KAUTOKEINO (Klassekampen): Kåfjord kommune i Nord-Troms var i 1930 Noregs største samekommune, altså den kommunen der det budde flest samar. Medan fleirtalet av innbyggarane rekna seg som samar i 1930, var det ved folketellinga i 1970 under 5 prosent som sa dei var samar i Kåfjord.

Tekst og foto: SVEIN LUND

Frå Biertavárri i Kåfjord, eller Gáivuotna som det heiter på samisk, kjem May Lisbeth Myrhaug. Ho sit i styret i NSR og holdt foredrag på landsmøtet om språk- og kultursituasjonen i samiske kystområder. Typisk for denne situasjonen i dag er at dette foredragetvmåtte haldast på norsk, for deretter å bli tolka til samisk.

Til dagleg

Det er i dag ikkje så mange av den yngre generasjonen i kystområda som snakkar samisk til dagleg, sjølv om langt fleire forstår språket i større eller mindre grad. I mange samiske kystkommunar har det vanlege vore at foreldra snakka samisk med kvarandre, og norsk til ungane. Samisk kom dei likevel ikkje langt med, og mange stader var det ein skam om vere «finn». Ordtaket «Det er forskjell på folk og finn», skulle seie det meste.

NSR sitt mål

May Lisbeth Myrhaug tok for seg folketellingane av 1930 og 1970 og synte korleis talet på del som rekna seg som samar og med samisk som førstespråk, hadde gått kraftig tilbake langs heile kysten av Nord-Noreg. Denne utviklinga har NSR satt seg som mål å snu. Og det er inga lita oppgave. Ei folketelling i 1984 ville truleg gitt høgare tal over både samar og samisktalande i kystområda enn tellinga i 1970. Dette fordi det i dag har blitt lettare å stå fram med sin samiske identitet, noko ikkje minst NSR og Alta-aksjonane har bidratt til. Men samtidig fortsett det reelle talet på samisktalande i kystområda å gå tilbake.

Krava

Det er den norske staten som har ansvaret for fornorskinga, derfor krev og NSR at staten skal betale for å bøte på skadeverknadene. Det kan dei blant anna gjøre ved at alle samar blir gitt tilbod om vaksenopplæringskurs i samisk språk og historie. Deltakarane må få dekt tapt arbeidsforteneste eller dagpengar etter vaksenopplæringa sine satsar. Radio og TV tilbod på samisk og om samiske forhold må styrkast kraftig. Og samiske ungar må få førskoletilbod som byggjer på samisk kultur og tradisjonar. Dette må og gjelde for dei ungane som bare har lært norsk heime.

Kulturen til samane ved kysten må oppvurderast, både overfor det norske samfunnet og innafor det samiske. Jo meir mangfoldig kulturen er, jo sterkare står den, sa May Lisbeth Myrhaug. «Skal ein ha eit felles samisk kulturbegrep må alle lokale variantar væra med. Det må væra like naturleg for oss å bruke sau og torsk som symbol, som å bruke rein.»

Men kulturen og språket overlever ikkje utan eit næringsgrunnlag. Landsmøtet var sterkt opptatt av framtida for kombinasjonsnæringane. Kombinasjonar med jordbruk, fiske, utmarksnæringar, reindrift er langt vanlegare blant samar enn blant nordmenn. I dag opplever vi ei utarming av næringsgrunnlaget, fraflytting og auka pendling. NSR har lenge stilt krav om freding av fjordane mot fisking med aktiv reiskap og begrensing av laksefiske med drivgarn, men utan å få respons frå staten.

Mellom to stolar

Dei som driv i komblnasjonsnæringar fell mellom to stolar i forhold til støtteordningar og organisasjonar. Ikkje blir dei godkjend som skikkelege bønder, ikkje skikkelege fiskarar. Jakt, bærplukking og ferskvannsfiske blir gjerne ikkje registrert i det heile. Derfor var det mange på landsmøtet som var positive til ein idé frå Porsanger om ein eigen organisasjon for dei som jobbar i kombinasjonsnæringar.

Aktivistane i Porsanger Sámiid Searvi fortjener å nemnast spesielt. Ved sia av at dei driv samisksendingane i Porsangers trespråklege nærradio har dei nå byrja å jobbe med ein kalender med motiv frå kyst-samisk område, der dei anna blandt anna vil trekke fram dei samiske namna på reiskap i jordbruk og fiske.

Samenes Landsforbund (SLF) har stått fram som kystsamane sine representantar men det har dei gjort på eit grunnlag som fornektar alle samiske rettar, og som rettar seg langt meir mot reindriftsamane enn mot staten. Utfordringa for NSR organisasjonen for alle samar og å bygge bru over dei konfliktane innafor samefolket som den norske staten lenge har nørt oppunder. NSR sitt 16. landsmøte var eit godt skritt på den vegen.

Støtte til Nils Somby

NSR må støtte Nils Somby! Dette kravet blei reist av Birger Nymo, formann i Oslo Sámiid Searvi på NSRs landsmøte. I eit av dei mest engasjerte innlegga på møtet fortalte han om eit enstemmig vedtak fra Oslo Sámiid Searvi om å ønske Nils og familien tilbake til Sameland, og eventuelt betale reisa for dei. Til landsmøtet sa han: «I dei tre åra som har gått sidan smellet i Alta har NSR tidd, mens massemedia har hetsa og hengt ut Nils som narkotikasmuglar. Vår tausheit har blitt tolka som fordømming. Skal hetsen få fortsette utan at vi tar til motmæle?

Dette var tydeligvis ei litt vel varm potet å kaste ut foran eit landsmøte som ellers var preget av stor enighet og så godt som enstemmige vedtak. Det var ikkje mange som ville følge dette opp. På talarstolen fikk Nymo bare støtte av ein delegat, mens ein annen snakkka om: «Fredsideologien som samane måtte følge i rettighetskampen». Men seinare skreiv omtrent 3/4 av leiarane for lokale sameforeningar under på støtteopprop, vel og merke som privatpersonar. Og ei innsamling til støtte for Nils og familien hans ga ca. 2 tusen kroner.

Til startsida

sveilund@online.no