Hellesvik var initiativtaker til underskriftsaksjonen mot Finnmarksloven i 2005, en aksjon som fikk stor oppslutning. Dette siste innlegget er ei klar oppfølging av underskriftsaksjonen. La oss se på hva over 10000 finnmarkingar skreiv under på:
"Talsmenn for forslagene til Finnmarkslov, har gitt klart uttrykk for at de ønsker å bruke Finnmarksloven til å legge til rette for privatisering av Finnmarksallmenningen.
Jeg er imot privatisering av Finnmarksallmenningen.
Derfor krever jeg:
1. Forslagene til Finnmarkslov trekkes tilbake.
2. Befolkningen i Finnmark er aldri blitt spurt om vi mener at det er greit at Finnmarksallmenningen privatiseres. Dersom forslagene til Finnmarkslov ikke trekkes, krever jeg derfor at det avholdes en folkeavstemning i Finnmark om dette før saken behandles i Stortinget."
Kritikken av loven går her bare på spørsmålet om privatisering. Likevel kreves det full tilbaketrekking av loven, ikke bare det som evt. kan føre til privatisering, nemlig Finnmarkskommisjonen.
Så lenge underskriftskampanja pågikk, argumenterte Hellesvik hovedsakelig mot privatisering. Etter underskriftskampanja skjedde det raskt ei merkbar utviding av kritikken hans av statens samepolitikk; han hevda at ILO-konvensjonen er feil oversatt, ikke gjelder samene, at samer ikke er urfolk osv. NSR og andre samiske organisasjoner stemples som "ekstreme etniske sjåvinister". Seinere har han utvida oppgjøret med samepolitikken til å benekte tvangsfornorskinga og hevde at det ikke lenger fins sjøsamer. Dette viser at målet hans er noe langt mer enn å forsvare offentlig eiendom mot privatisering.
Både Stortinget og Finnmarkskommisjonen sjøl har gjentatte ganger understreka at kommisjonen skal kartlegge eksisterende rettigheter, ikke tildele nye. Men overfor Hellesvik og hans likesinna har alle forsøk på å forklare Finnmarkskommisjonens arbeid prella av som vann på gåsa.
Hva slags rettigheter er det da snakk om?
Med unntak av Sørøya eksisterte det etter loven knapt privat eiendom i Finnmark før jordsalgsloven av 1863, og den private eiendom har aldri omfatta over 5% av fylket. Men det betyr ikke at resten av fylket har vært et ingensmannland eller allemannsland der alle har hatt samme rettigheter. Hele fylket har vært brukt, til beite, jakt, fiske, bærplukking osv., og mesteparten av området etter et system der de forskjellige ressursene og områdene var delt mellom siidaer, bygdelag og familier. Samtidig hevda Staten full eiendomsrett, inkludert rett til å bruke og fordele landet uten innskrenkninger. Dette førte til at det blei to regelsett ved sida av hverandre, et offisielt og et tradisjonelt. Det er dette tradisjonelle rettssystemet Samerettsutvalget skulle kartlegge og utrede de juridiske konsekvensene av. Dette var ingen enkel sak, da det først og fremst er det offisielle synet som er gjengitt i skriftlige kilder. Dessverre gjorde ikke utvalget denne jobben særlig grundig. Man har gjort noen utredninger som viser at et slikt tradisjonelt rettssystem har eksistert og delvis finnes ennå, men store deler av dette arbeidet er ikke gjort og nå overlatt til Finnmarkskommisjonen.
En av dem som best har dokumentert bruk og rettsoppfatning, både i reindrifta og blant fastboende i indre Finnmark, er Geir Hågvar i boka Den samiske rettsdannelse i indre Finnmark. Han skriver: «Vidda i stor utstrekning har vært delt i bygdelagsområder som det ennå er knyttet rettsforestillinger til. Også blant fastboende samer ser det ut til å ha foreligget en samisk praksis og sedvanerett, mer eller mindre uavhengig av gjeldende lovgivning. ... Spesielt taler den innbyrdes anerkjennelse av ordningene for å godta dem som i alt vesentlig rettsstiftende. På indre strøk av Finnmark er det rettigheter som fremdeles er av stor betydning for lokalbefolkningen, og problemene med å få dem håndhevet er for alvor knyttet til de tre-fire siste tiår.»
Hågvar sammenligner Finnmark og Sør-Norge, og viser at det Finnmarkskommisjonen skal gjøre nå på mange måter kan sammenlignes med det Høyfjellskommisjonen gjorde for Sør-Norge i tida 1908-53. I begge tilfelle er det snakk om anerkjenning av rettigheter på grunnlag av alders tids bruk
Når Hellesvik framstiller dette som en kamp mellom allmennheten og «lykkejegerne», unnlater han å si hvem disse mulige lykkejegerne er, at det ikke er hvem som helst som vil karre til seg en eiendom, men at det er bygder og familier som har utnytta visse ressurser i mange generasjoner, og som nå har fått behov for et rettslig vern om disse, nettopp fordi områdene i vår tid med økt turisme og bedre kommunikasjoner er under et stadig større press fra «allmennheten» enn før.
Hans framstilling av lykkejegerne er ei grov forvrenging og en fornærmelse mot tradisjonelle brukere av utmarka i Finnmark.
Svein Lund