Den første tida var storsamfunnas utnytting av samiske områder avhengig av samenes arbeid og deres kunnskaper. De fikk best utbytte av pelsdyrskinn, reinprodukter og ferskvannsfisk om samene jakta og fiska og leverte varer til handelsmenn og skatteoppkrevere. Samene kunne også brukes til å kjøre malm med rein og til å skysse storfolket over viddene.
Men etterhvert som den økonomiske og politiske utviklinga gikk framover, blei denne «fremmedarta» befolkninga mer og mer til bry. Den samiske befolkninga sto i vegen for den økonomiske utviklinga, om man kunne bli kvitt denne, ville alt være mye enklere. Lignende problemer hadde kolonister i andre deler av verden. I Afrika, Amerika og Australia sto de innfødte folkeslaga ofte i vegen for ei effektiv økonomisk utnytting av området, og her blei denne hindringa ofte rydda av vegen med reine massakrer.
Noreg og nabolanda brukte i liten grad slike brutale metoder som mange andre land har brukt for å bli kvitt «sine» urfolk, innfødte og nasjonale minoriteter. Nokså få samer blei drept, noen flere blei jaga, men dette var heller unntaket enn regelen.
Løsninga blei altså trinn for trinn å assimilere samene og fjerne kjennetegna som karakteriserte dem og som gjorde at de følte seg som et eget folk i motsetning til nabofolka. Det første angrepet blei satt inn mot religionen. Den samiske trua blei fordømt som hedensk, djevelsk, syndig og ulovlig, og praktisering av denne kvalifiserte for dødsstraff. Religionen forsvant, eller gikk under jorda.
Det neste framstøtet var mot språket. Dette starta allerede på 1700-tallet, men blei skjerpa på slutten av 1800-tallet, og utover 1900-tallet blei presset så stort at det skjedde et språkskifte i område etter område. Samtidig blei alt som var samiske kulturkjennetegn angrepet; klær, matskikker, handverksprodukter og byggeskikker som var typisk samiske blei fordømt og bytta ut med tilsvarende fra storsamfunna rundt. En rasistisk ideologi erklærte samene som mindreverdige og la grunnlaget for at mange samer ønska å skifte identitet, for å bli behandla «som folk, ikke som finn».
Bit for bit mista stadig flere samer fotfestet i sin egen kultur og sitt eget språk, inntil flertallet begynte å se seg sjøl som mer norske enn samer, og gjerne avgrense seg fra alt samisk, så ingen skulle kunne mistenke dem for å være samer.
Fra gammelt av hadde lokale fiskere i stor grad retten til bruken av sine områder, og fjordfiskerne var for det meste samer..I 1830 blei denne retten avskaffa ved lov, noe som av mange blei oppfatta som et overgrep av en allianse mellom staten og tilreisende fiskere. Denne alliansen har fortsatt, og har fratatt fjordfiskerne både deres fiskeressurser og deres rett til fiske, ved overfiske, reguleringer og strukturering.
Det andre hovedpresset har vært mot reindrifta. Fra 1700-tallet blei det drevet organisert kolonisering av bønder sørfra som blei tildelt jord i reindriftas bruksområder. Seinere har storsamfunnets behov vært gruvedrift, kraftutbygging, militæranlegg og turisme, ofte på bekostning av reindrifta. Bit for bit blei samenes landområder tatt i bruk til slike formål.
Bit for bit blei fiskeressursene og fiskeplassene tatt av tilreisende fiskere med stadig større båter, mens de samiske fiskerne fikk stadig mindre rettigheter til å fiske i fjorder med stadig mindre fisk.
Når de som kom flyttende og etablerte seg i nord kom i konflikter med samiske brukere av de samme områdene, fikk de som regel full støtte av myndighetene, de fikk høre at de hadde loven og retten på sin side. De følte seg som rette eiere av landet, som forvaltere av landets rette språk og kultur og i sin fulle rett til å bekjempe det plagsomme sameproblemet.
Et resultat av protestene både fra mange samer og enkelte nordmenn var at staten gradvis begynte å revurdere sin politikk overfor samene. Man satte ned forskjellige komiteer og utvalg som skulle vurdere om denne politikken måtte endres på noen områder. Slik fikk vi Samordningsutvalget for skoleverket av 1947, Samekomiteen av 1956, Samerettsutvalget av 1980 og Kystfiskeutvalget av 2006.
Men hver innstilling fra disse utvalga har også møtt motstand, fra store deler av den norske befolkninga som hadde etablert seg i samiske område og fra store deler av de samene som på grunn av fornorskingspresset hadde blitt overbevist om at den eneste framtida lå i å forkaste det samiske og bli norske. For hver innstilling har vi fått en mer eller mindre organisert bevegelse for å motarbeide forsøka på å anerkjenne samiske retter til samisk utdanning, til offentlig bruk av språket, til land og vann og fiskeressurser. I 1949 protesterte flere kommuner mot forslag om undervisning i og på samisk. I 1960 fikk vi «Påskeopprøret» i Karasjok, i 1997 kom «Nei til Sameland» og i 2007 «Etnisk og demokratisk likeverd» - EDL.
Det er blitt en generell regel at i offentlig administrasjon skal man vurdere hvilke virkninger vedtaka får for samisk kultur, og ta hensyn til dette. Samene har blitt synlige i mange sammenhenger der de før var usynlige.
Det gjelder for det første for dem som ønsker å utnytte samiske områder fritt uten hindringer. For gruveselskap, oljeselskap, kraftselskap, fiskebåtredere, turistindustri og andre som vil utnytte naturressursene i Finnmark og ellers i områder der det bor samer, er det et problem at det bor folk i de områdene de vil utnytte, at disse påberoper seg å tilhøre et eget folk, og til og med kaller seg urfolk i området og hevder de har vern på grunnlag av alders tids bruk, i grunnloven og i internasjonale konvensjoner. Det ville utvilsomt være lettere dersom disse folka ikke var der, eller i alle fall ikke kunne påberope seg noe vern mot inngrep i deres områder.
For den fastboende befolkninga (uansett etnisitet) kan det være irriterende at de ikke kan bygge hytter hvor de vil, jakte hvor de vil og kjøre skuter hvor de vil uten å måtte ta hensyn til området er reinbeite. Det hadde vært mye enklere om det ikke var for denne reindrifta.
For kommunene hadde det vært mye enklere om det ikke var en lov som sa at samiske elever har rett til opplæring i samisk, kanskje til og med på samisk, dersom det er mange nok av dem. Det var så mye enklere før da alt gikk på norsk.
For de mange som har en samisk slektsbakgrunn, men som har skifta identitet og regner seg som helt og fullt norske, er det plagsomt at det hele tida er noen synlige samer rundt dem som minner om hvor de kommer fra. Det ville vært så mye enklere om alle kunne bli like norske som de sjøl forsøker å være.
Først gjelder det å splitte samene opp mot hverandre; reindrift mot jordbruk, kyst mot innland, samisktalende mot norsktalende osv. Dette har vært praktisert i mange år og resultatet er ikke vanskelig å se.
Det neste steget er å definere bort størst mulig del av den samiske befolkninga. Her har vi gjennom tidene sett mange eksempler: Som samer regnes ikke de som har nordmenn eller kvener eller andre folkeslag blant sine forfedre, de som ikke snakker samisk, de som ikke har rein, de som ikke har samiske navn eller de som ikke står i samemanntallet. Den siste oppfinnsomme bortdefineringa er at sjøsamiske fiskere ikke er samer dersom de ikke fisker med andre båttyper, redskaper eller motorer enn det norske og kvenske fiskere bruker.
Forskjellige politikere og avisdebattanter har det siste året forsøkt seg på flere av disse metodene. Når man legger dem sammen, blir det bare noen få reindriftssamer igjen som kan kalle seg samer.
Da gjenstår det bare å knekke reindrifta, så er hele sameproblemet løst. Og her ligger de samme kreftene heller ikke på latsida. Reindrifta skal bort fra Kvaløya, bort fra et belte på 5 km rundt jordbruksområder, den skal vike for gruvedrift, kraftledninger, vindmøller og hytteområder. Så skal den fratas alle statlige støtteordninger, samtidig som den skattlegges for bruk av beiteområder. Resultatet sier seg sjøl: Det vil bli umulig å leve av reindrift, reindriftssamene må søke seg annet utkomme, og vil da ikke lenger være definert som samer. Det er ingen samer igjen og sameproblemet er løst. Er det virkelig det de vil?
Roy-Arne Varsi
Svein Lund
Yngve Hågensen