Debattinnlegg sendt Finnmark Dagblad 03.09.2008

"Lidelseshistorie" eller undertrykking?

Eit fast uttrykk frå alle samerettsmotstandarar som debatterer i Finnmarksavisene er at vi som forsvarer sameretten "utmaler den samiske lidelseshistorien". Dei framstiller det som vi gjør samane til stakkarslige og viljelause, og at det derfor er vi som ser ned på samane. Slik brukar dei alle middel for å komme bort frå kva det dreier seg om; at den norske staten (og den danske, svenske, finske og russiske) i fleire hundre år i varierande grad og i varierande former undertrykte det samiske folket.

Når eg i FD 28.08.08 viser at det "frivillige" språkskiftet var eit resultat av eit massivt press frå norske styresmakter, framstiller Jarl Hellesvik (FD 30.08., med "ønskereprise" 01.09.) det slik at eg har ei "arrogant og nedlatende, akademisk betraktning ovenfor denne befolkningen". Snakk om å sette saka på hovudet! Eg anklagar ikkje dei som slutta å snakke samisk eller ikkje snakka samisk til barna sine. Eg forsøker derimot å vise at det dei gjorde var eit logisk val, ut frå det presset dei var utsette for, som eg har nemnt fleire eksempel på i det førre innlegget. Overfor foreldre blei det ikkje brukt direkte tvang, men ein indirekte tvang som kunne vere like effektiv. Overfor barna blei det derimot ofte brukt direkte tvang, med straff for å snakke samisk. Foreldre som kjente til dette gjorde naturlig det dei kunne for at barna deira skulle unngå dette, med å snakke skolespråket til barna. Frå Sørøya rapporterte ein lærar i 1903 kva han gjorde for å fremme fornorskinga:
- Ved bedst mulig at tilholde børnene udenfor skoletiden at bruge det norske sprog under sin samtale med hverandre. - Ved leilighedsvis at paaminde de lappiske forældre om nødvendigheden af at bistaa skolen med fornorskningen.
Dette er læraren si framstilling, det skal ikke mye til for å forestille seg at elevar og foreldre kan ha opplevd dette som eit ganske sterkt press.

At fornorskingsarbeidet ikkje var noko enkel sak kjem fram av dette sitatet frå ein annan lærar på Sørøya i 1914: "Det bemerkes at befolkningen er lappisktalende og smaabarnene oplæres først til at meddeles sig i det lappiske sprog. Enkelte hjem viser dessuten en seig vedhængen i det lappiske sprog og fører som en slags kamp for dette."

For lesarar som ønsker meir dokumentasjon på fornorskingsmetodane enn det blir plass til i avisinnlegg, viser eg til http://skuvla.info.

Jarl Hellesvik framstiller det som at han forsvarar dei samane som skifta språk, men det han i virkeligheita gjør er å forsvare staten gjennom å fråta denne ansvaret for at så godt som alle sjøsamar har vore offer for eit språkskifte.

Utttykket "frivillig tvang" kan virke sjølvmotseiande. Eg har henta det frå ei politisk anekdote eg hørte i Polen og som eg ikkje kan garantere er heilt sann: På 1960-talet var Krustsjov på besøk hos Kennedy og dei diskuterte problem med eit ustyrlig land. - Vi får bruke metoden med "frivillig tvang", sa Krustsjov. Kennedy forsto først ikkje kva det var. - Jo, det er som å få ein katt å spise sennep. Kennedy fikk tak i ein katt og forsøkte å lokke og tvinge denne til å spise sennepen, men ingen ting nytta. Så tok Krustsjov og smørte katten inn bak med sennep, og katten sleika den av - heilt frivillig.

Det gamle ordtaket "Det er forskjell på folk og finn" er uttrykk for den behandlinga samane var utsatt for i Noreg i gamle dagar. Er det rart at mange valde norsk for å bli behandla som folk i staden for som finn? Like frivillig som katten.

Svein Lund


Innlegg av Jarl Hellesvik i FD 30.08.2008

Bemerkning til Svein Lund

Svein Lund har i FD den 28.8.08 en kommentar til mitt debattinnlegg «Fornorskning og etnisk sjåvinisme». I innlegget fortsetter han sin utmaling av den samiske lidelseshistorien. Den debatten har jeg ikke tenkt å forfølge.

Det jeg har å bemerke er følgende:

1. Svein Lund skriver at den frivillige overgangen fra samisk til norsk talespråk var «frivillig tvang». Når Svein Lund ikke kan benekte at mine og mange andres forfedre, frivillig sluttet å lære barna sine å snakke samisk, noe han misliker, så velger han å redusere dem til noen viljeslause og manipulerte mennesker, som levde i den villfarelse at de trodde at de gjorde dette frivillig. Man må nok lete lenge, for å kunne finne noen som i nyere tid, har kommet med en mer arrogant og nedlatende, akademisk betraktning ovenfor denne befolkningen. Uttalelsen nærmer seg i faretruende grad, de sterkt, nedsettende uttalelsene om samene som ble sagt i forgangen tid.

2. Svein Lund skriver at personer med samiske aner som uttaler offentlig at de er mot etnisk-sjåvinistiske krav fra Sametinget, drives av et «etnisk sjølvhat». Snakk om psykiatrisering av meningsmotstandere.

3. Den oppmerksomme leser har nok merket seg at Svein Lund ikke vil, eller ikke er i stand til, å forklare hvorfor han mener at fornorskningen av samene rettferdiggjør ekstreme, etnisk-sjåvinistiske krav fra Sametinget, som for eksempel at det blir lovfestet at grunnen i Finnmark eies av samene.

Svein Lund er altså skyldig å forklare leserne hvorfor han mener at det er politisk riktig at noen skal gis eksklusive eiendomsrettigheter basert på avstamning. Svein Lund skylder også å fortelle leserne hvorfor han mener noen skal gis særskilte og eksklusive politiske rettigheter framfor andre, fordi de nedstammer fra den rette sorten foreldre. Rettigheter som selvsagt blir gitt på bekostning av alle de naboene som ikke kan vise til en anetavle med rett sort inn- hold.

Er det ikke underlig at den ellers så skriveføre Svein Lund tier om dette?


Til hovudsida.