Han synes å se for seg en tsunami av «lykkejegere» som vil skylle over fylket i kjølvannet av Finnmarkskommisjonen, liksom titusener på slutten av 1800-tallet strømmet til det kanadiske gullfeltet Klondyke for å grafse til seg mest mulig lykke i edelt metall.
I dag er det dem som snakker om Klondyke i Finnmark, som drømmer om å grave fram gull og andre metaller for milliarder av kroner. Men det er ikke dem Hellesvik bekymrer seg over. Når det gjelder mineralutvinning er han bare bekymra for at sameretten skal kunne hindre gruveselskapa. De «lykkejegerne» han angriper er bygdefolk som mener de har en førsterett til utnytting av visse naturressurser i sitt nærområde. Lederen for Finnmarkskommisjonen har understreket at den ikke skal fremme nye rettighetskrav, men kartlegge og rydde opp i uavklarte rettigheter. Men dette tror Hellesvik rett og slett ikke på, han vet sjøl bedre enn kommisjonen hva de skal gjøre.
I Hellesviks oppfatning har «Finnmarksallmenningen» vært en ideell felleseiendom for finnmarkingene helt til samerettsutvalget og Finnmarkskommisjonen kom og forkludra saka.
Det kan i den sammenheng være interessant å se hvordan saka blei framstilt av Regjeringsadvokaten i 1864: «Finnmarken ... er som bekjendt taget i uindskrenket Besiddelse og kolonisert av selve Kronen. Den fuldt organiserede Stat underlagde sig det herreløse af Nomader gjennemfarne Land som Eiendom, og benyttede denne Eiendom ganske som en Privatmand, der ikke er bunden af andres Rett.» Det er denne rettsoppfatninga som både politikere og jurister i seinere år har innsett at ikke er holdbar, men det finnes ennå dem som klamrer seg til at ingen andre enn «Kronen» har rettigheter i Finnmark.
Statens eiendomsrett til Finnmark var gjeldende jus helt fram til Finnmarksloven blei vedtatt i 2005. Finnmark var da det eneste fylket i Norge der det ikke forlengst var kartlagt hvilke rettigheter lokalbefolkninga hadde til grunnen ifølge bruk over lang tid.
Hva som er Jarl Hellesviks prosjekt, dokumenterer han nesten daglig i avisene: Å nulle ut den folkegruppa han sjøl tilhører. Hans argumentasjon vever et lurvete lappeteppe av forvrengt kommunisme, reaksjonær sosialdarwinisme og høyrepopulistiske etniske ideer. Paradokset er at den selverklærte venstresosialisten har havnet i den politiske sengehalmen med FrP og hjelper partiet til makta. For å låne Hellesviks egne ord: «Det er en avskyelig tanke».
Yngve Hågensen og Svein Lund