Svein Lund:
Same året uttalte Kyrkjemøtet: ”Kirkemøtet erkjenner at myndighetenes fornorskningspolitikk og Den norske kirkes rolle i denne sammenheng har medført overgrep mot det samiske folk. Kirkemøtet vil bidra til at uretten ikke skal fortsette.”
Det er likevel mye som manglar på at denne erkjenninga har slått gjennom både i forskjellige delar av statsapparatet, i kyrkja og blant folk flest i Noreg, og ikkje minst i dei områda som frå gamalt av har hatt både samisk og norsk befolkning. For dei som motarbeidar samisk språk, kultur og ikkje minst landrettar er kongen sine ord framleis ein verkebyll.
Blant dei som iherdig forsøker å nekte for at fornorskinga var eit overgrep er organisasjonen som kallar seg EDL – Etnisk og demokratisk likeverd. Dei uttrykker synet sitt på dette slik: "Spørsmålet om skoletilbudet til samer og kvener var bedre eller verre enn den omgangsskole som ellers var tilbudt barn utenfor tettstedene i landsdelen er ikke besvart. Vi mener det er urimelig å karakterisere datidens utilstrekkelighet på morsmålets grunn som urett eller si overgrep. Ut fra levekårene i Norden i eldre tid, er det vår oppfatning at den urett som det vises til i like stor grad har vært utøvet overfor den ikke-samiske allmue."[1]
I den eldre historia om samane og om forholdet mellom samar og folkeslaga rundt dei er det framleis mye som ligg i mørke. Arkeologiske funn gir høgst avgrensa informasjon om religiøse og språklige forhold. Dei skriftlige kjeldene er sjeldne og ofte uklare, og som regel skrive ut frå storsamfunna sitt perspektiv. Samiske kjelder har vi mest i form av munnlige forteljingar og segner. På 1600- og 1700 talet var det faktisk fleire samar som fikk høgare utdanning, bl.a. som prestar, og særlig på svensk-finsk side. Men vi har lite skriftlige kjelder etter dei, og det som finst er lite forska på. Dette fører til at den kunnskapen vi i dag har om samisk religion i førkristen tid er prega av at den er fortalt av heilt andre enn dei som trudde på og praktiserte denne religionen, oftast er det fortalt av dei som sjølv arbeida for å utrydde den samiske religionen. Deira eigne førestellingar er prega av kristendommen sitt verdsbilete, der alt som ikkje er av den eine sanne Gud dermed pr. definisjon blir av Djevelen.[2]
Sidan det allereie var etablert ei utveksling av religiøse førestellingar, har det trulig ikkje vart særlig lenge frå kristendomen blei innført og gjort til statsreligion i Noreg før dei første samane fikk kjennskap til og etter kvart blei påverka av denne trua. Dei første hundreåra ser det likevel ut til at samane stort sett blei spart for den organiserte kristninga. Framleis levde religionane, kulturane og språka meir eller mindre fredelig side om side, sjølv om det tidlig skjedde ei assimilering i nokre av dei busettingsområda der kontakten var nærast. Dette kan ha virka begge vegar, men hovudtendensen var nok at samar blei assimilert inn i norskdominerte bygder.
I alle fall veit vi at den norske religiøse påverknaden på samisk religion heldt fram i katolsk tid. Det ser vi bl.a. med bruken av Maria-symbol på runebommer og som smykke/amulettar. Katolske fasteskikkar heldt seg blant samar lenge etter at reformasjonen hadde avskaffa desse blant etniske nordmenn og svenskar. Dei samiske kalendarane bygger i stor grad på den katolske helgenkalenderen. Det finns også oppteikna mariajoikar.
Peder Claussøn Friis skreiv i 1613: "Oc ere Finnerne icke andet at regne end for Hedninge, for det de vilde icke lade sig rettelige undervise i den christelige Troe oc Lærdom". Likevel blei samane på 1600-talet mange stadar formelt innlemma i den norske kyrkja og døypt i denne. I praksis blei den tvungne kristne dåpen ofte vaska av, og det var den samiske trua som dominerte i dagliglivet. Dette gjaldt da på norsk side, på svensk side starta organisert misjon og kyrkjebygging for samar langt tidligare, og det første forsøket på å gi ut kristen litteratur på samisk skjedde allereie i 1619.
Ser vi på nordmenn sin kontakt med samar og samiske område fram til og med 1600-talet, var det vel dei økonomiske og politiske motiva som dominerte meir enn dei religiøse. Det var ønsket om å kunne utnytte dei store naturressursane i dei samiske bruksområda som var drivkrafta i koloniseringa, anten det gjaldt pelsdyr, vill- og tamrein, fisk, skog, dyrkbart land eller etterkvart også mineralressursar. For nokre av desse ressursane var ein avhengig av samarbeid med samane, for andre var samane bare i vegen, og kunne med fordel fortrengast eller assimilerast. Samtidig var det ein kamp om statsrettsleg kontroll over mest mogleg av nordområda, og her var kyrkja eit viktig middel. Den som var døypt og innskrive i den norsk/danske kyrkja var innbyggar av det dansk/norske riket, og budde på dansk/norsk grunn.
Frå 1715 sette Misjonskollegiet i København Thomas von Westen til å leie misjonsarbeid blant samane, noko han gjorde med stor entusiasme. Dei samiske busettingsområda i Noreg blei delt inn i 13 distrikt med kvar sin misjonær og det blei engasjert lærarar for å undervise samane. I Trondheim oppretta von Westen Seminarium Scholasticum som både skulle førebu prestar til misjonsgjerninga og utdanne samiske gutar til lærarar for andre samar. For øvrig skulle også misjonærane lære opp samar til lærarar. I prinsippet skulle misjonering og undervisning skje på samane sitt eige språk. I praksis blei dette bare delvis gjennomført, både fordi mange misjonærar ikkje lærte seg nok samisk, og fordi det ikkje fanst prenta materiale på samisk før etter von Westen si tid. Dette arbeidet blei også heile tida motarbeida av biskopen, og etter at von Westen døydde i 1727 blei hovudlinja endra til at misjonærar og lærarar skulle bruke norsk/dansk.
I ettertida har Thomas von Westen fått ei glorie i historia fordi han brukte samisk språk og kjempa mot biskopen og andre som ville ha misjon og skole på dansk. Men når det gjaldt samisk tru og religion var han ikkje mye tolerant. Der han og misjonærane hans for fram, beslagla dei runebommer, øydela offerplassar og gjorde alt dei kunne for å utrydde den gamle samiske trua.
Frå 1752 til 1774 var igjen politikken undervisning på samisk og Seminarium Lapponicum i Trondheim bidrog sterkt til dette. Så fikk fornorskarane igjen overtaket, og erklærte Seminarium Lapponicum for fullstendig og endelig nedlagt. Systemet med eigne prestar og skolar for samane blei etter kvart utvatna. I nokre område kunne soknepresten og misjonæren vere ein og same person, i andre område var det to. Dei kunne samarbeide eller dei kunne vere i strid med kvarandre. Frå 1808 var systemet med eiga organisering av kyrkja sitt arbeid blant samane heilt borte. Gjennom desse skiftingane i politikken hang alltid praksis noko etter, slik at den språklege praksisen som samar i eit område opplevde frå sine misjonærar og lærarar kunne vere den motsette av den som blei forkynt frå København eller Trondheim. Men sidan det ikkje blei utdanna nye misjonærar eller prestar i samisk, var det rundt 1820 ikkje lenger nokon prest som kunne preike på samisk. Samane var altså kristna. Dei hadde tatt til seg den kristne trua, men dei fikk ingen påfyll av prestane på eige språk. Til ei viss grad hadde dei religiøse bøker på samisk, men det var heller ikkje mye. I alle fall i nokre område byrja det da å utvikle seg eit samisk religiøst liv utafor kyrkja sin kontroll.[4]
Nokre av kyrkja sine menn innsåg no at mye av det som var vunne gjennom misjonen var tapt igjen, fordi samane i liten grad fungerte som ein integrert del av kyrkje og skole. Prosten Peter V. Deinboll fikk sett igang lærarutdanning med samisk, og presten Nils Vibe Stockfleth fikk igang omsetjing og prenting av samiskspråklige bøker for kyrkjeliv og skole. Ei tid fikk dei gjennomslag for dette hos styremaktene, både i Kyrkje- og undervisningsdepartementet, i Stortinget og hos Kongen, som no sat i Stockholm. Men heile tida var det folk i framståande posisjonar som ønska ei tilbakevending til fornorskingspolitikken. Rundt 1850 gikk det ein hard debatt om dette, og teologar var blant dei fremste på begge sider. Frå den tida fikk fornorskarane igjen overtaket, og etter kvart blei skole- og kyrkjepolitikken lagt om til meir og meir vektlegging av norsk språk samtidig som rolla til samisk og kvensk språk blei redusert.
Med fornorskingsinstruksen frå 1880 blei det slått fast at opplæringa skulle vere på norsk og at dei andre språka ikkje måtte brukast meir enn det var "uomgjengelig fornødent" som hjelpespråk.
Denne endringa skjedde heller ikkje utan motstand. Stockfleth fikk følgje av andre, bl.a. av etterfølgjaren hans som samisklærar ved universitetet, Jens Andreas Friis, som i 1887 skreiv: «Jeg maa engang for alle for Nutid og Fremtid, ske hvad ske vil, nedlægge saadan Protest mod den Skoleinstruks som nu følges. Jeg vil have min Samvittighed fri, jeg vil ikke have Ansvaret for ikke at have protesteret.»
Da fornorskingspolitikken blei skjerpa på slutten av 1800-talet, var det ikkje lenger kyrkja sine folk som var drivkreftene. No var det nasjonale argument som slo gjennom, det skulle byggast ein norsk nasjon på grunnlag av norsk språk. Samtidig slo sosialdarwinistisk ideologi inn med stempling av det samiske som mindreverdig som måtte vike for framskrittet. Naturvitskapen og framskrittet, ikkje religionen blei hovudargument for at det ikkje var plass for samisk språk og levemåte.
Finnemisjonen gav 1899–1903 ut bladet Sami Usteb på samisk, redaktørar var Jens Otterbech og Gudbrand Tandberg. Frå 1910 ga dei ut bladet Lappenes Ven, men no på norsk. Strid om fornorskingspolitikken var ein av årsakane til kløyving i samemisjonen i 1910, der Det norsk-lutherske finnemisjonsforbund blei danna med Jens Otterbech som leiar. Otterbech har i ettertida fått ei høg stjerne i samisk historie, dels for arbeidet med å få igang samisk folkehøgskole, dels for bøkene han redigerte: Fornorskningen i Finnmark og Kulturverdier hos Norges finner. Her kom også samiske fornorskingsmotstandere til orde, bl.a. Anders Larsen og Per Fokstad.
Glansbildet av Otterbech og hans samarbeidspartnarar falmar likevel noko når vi ser kva den samiske kinamisjonæren Edvard Masoni, skreiv om dei i 1911: "... formaalet med denne paagaaende «finnemission» i Norge er kort og godt et arbeide, som vil være med at myrde det finske sprog og kverke den finske folkeaand og tilintetgjøre finnernes nationalbevisthet."[5]
Liksom fornorsking og undertrykking skjedde innafor ei religiøs ramme, var kristendommen også ramme for mesteparten av opposisjonen. Og denne heldt seg hovudsakelig innafor statskyrkja. Eit unnatak var at på slutten av 1800-talet fikk predikanten Johan Wringsted med seg store delar av lokalbefolkninga i Snefjord i Måsøy på å danne ein frikyrkjelyd. Dei protesterte også mot fornorskinga i eit brev til Stortinget, noko som utløyste panikk i herskande kretsar. Dette kan ha bidratt til at det bare to år seinare som mottrekk blei oppretta eit skoleinternat her. Den einaste samiske avisa som har kome ut over lengre tid er Nuorttanaste, som har kome ut nokolunde regelmessig sidan 1898. Denne blei starta og utgitt av den evangelisk-lutherske frikyrkja. Seinare blei ho overtatt av statskyrkjelige krinsar, men det var først etter at den statlige samepolitikken var lagt om.
I seinare år er det i av frikyrkjelige rørsler i første rekke pinsevennene som har hatt ei viss oppslutning blant samar.
Nokre av dei var såkalla katekisme-abc-er, der den første lesetreninga raskt gikk over i kristelige tekstar. Oftast var innhaldet svært lite tilpassa til samiske forhold og elevane møtte ei framand verd i lærebøkene – sjølv når språket var kjent. Noko lærebok på samisk med samisk kultur som grunnlag blei ikkje laga før Margarethe Wiig sin Samisk ABC kom ut i 1951. Denne boka hadde ein svært trong fødsel, ikkje minst på grunn av motstand hos sentrale norske styresmakter. [9] Sjølv om boka var skrive av ei prestefrue, har ho ganske lite religiøst innhald.
Det er laga bare ei oversikt over lærebøker på samisk, og denne går bare fram til 1955. Det er magisteravhandlinga av Baard Tvete: Skolebøker for samebarn i Norge fra Thomas von Westen til i dag. Avhandlinga er på 270 sider og ved sida av omtalen av skolebøkene inneheld boka ei grundig gjennomgang av fornorskingspolitikken og eit oppgjør med denne. Det kan vere fristande å ta med eit par små sitat frå korleis han karakteriserer samarbeidet mellom representantar for kyrkje og statsmakt på midten av 1700-talet: "1759 skriver prost Frugaard til missionscollegiet om at det samiske sprog må så "meget som muligt blive casseret". ... Amtmann Hammer tok opp igjen Werloes gamle forslag om konfirmasjonen som språklig tvangsmiddel. ... Disse to, prost og amtmann, ville benytte kristendommen som et middel til å snikmyrde morsmål og nasjonalitet."[10]
Tvete var teolog, hadde "prestekurs" i samisk frå Universitetet i Oslo og var sogneprest i Lebesby frå 1935. Han sto steilt på det han meinte var rett, og det førte han under krigen i konflikt med både okkupasjonsmakta og Heimefronten. Etter krigen fikk han ikkje halde fram som prest, men endte som lærar, først i Lebesby, seinare ved fleire lærarskolar.[11]
Etter at Tvete gjorde ferdig avhandlinga si, byrja ei heilt ny tid for både lærebøker og andre bøker på samisk. Frå 1959 var det igjen i prinsippet tillate å bruke samisk som undervisningsspråk, og arbeidet blei sett igang med å utvikle lærebøker. Dei første kom i 1967 samtidig med at ein starta opp "samisk begynneropplæring". Dei første lærebøkene var skrive av lærarar som kom utafrå, men i samarbeid med samiske lærarar og med samisk miljø som grunnlag. Lesebøkene hadde ikkje lenger eit religiøst innhald, det religiøse innhaldet i undervisninga var avgrensa til kristendomsfaget. Utover 1970-talet blei det vanligare med samiske forfattarar som skreiv originallitteratur på samisk, både for skolen og som skjønnlitteratur for vaksne og barn. I dag finst det eit rikt utval av lærebøker i samisk for grunnskole og vidaregåande skole. Lærebøker på samisk i andre fag er tildels originale, men det er også mye omsetjingar frå andre språk, meir eller mindre tilpassa samiske forhold. For kristendomsfaget, som seinare gradvis har blitt endra til religion, livssyn og etikk, har det no i fleire tiår vore samiske lærarar og ikkje lenger teologar som har skrive lærebøkene.
På 1960-70-talet sto det i Guovdageaidnu ein stor strid om joik i skolen. Kommunestyret (skolestyret) gjorde eit vedtak om at det var forbode å joike i skolen. Det gjaldt både for elevar og lærarar, og dersom nokon braut det blei det straks stor sak. Frå midten av 1970-talet fikk joiken ein renessanse, og blei framført på plater og konsertar. Formelt har aldri kommunen oppheva joikeforbodet, men etter læreplanen av 1987 var joik blitt ein del av pensum i skolen, og da var forbodet umogleg å halde på. Så seint som i 2013 var det strid i Guovdageaidnu fordi nokon som hadde hatt konsert i kyrkja hadde framført eit musikkstykke basert på joik.
I 1992 oppretta Den norske kyrkja Samisk kirkeråd. I motsetning til Samemisjonen, som alltid har vore leia av etniske nordmenn, har Samisk kirkeråd i stor grad vore eit samisk organ. Leiaren, Tore Johnsen er ein av få prestar av samisk avstamming, og han har vore ei drivkraft i at kyrkja skal ta eit oppgjør med si eiga rolle i fornorskinga. I 2013 var han ein av redaktørane for ei bok om dette.[12] Her skreiv han artikkelen Menneskers arbeid eller Guds gave?: en teologisk drøfting av forsoning med henblikk på forsoningsprosesser i Sápmi.
[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]