Svein Lund:
Når det i det hele tatt er mulig offentlig i Norge å framsette slike påstander, viser det at det er på tide at det blir gjort noe for å gjøre historia kjent. En tidligere FD-redaktør, Reidar Nielsen, skreiv i si tid boka "Folk uten fortid" om sjøsamene som var fratatt sin egen historie. For de mange som sjøl har opplevd fornorskinga, må Adriansens påstand være et slag i ansiktet. Jeg håper noen av disse vil ta til motmæle og at de får spalteplass til å fortelle hva de har opplevd.
Undertegna kan ikke skilte med 8 års arkeologisk forskning, men har etter fattig evne gravd litt i skriftlige kilder om den norske statens skole- og kulturpolitikk overfor samene gjennom tidene. Fra dette vil jeg bringe noen ganske få sitater fra norske myndighetspersoner: Tidlig på 1700-tallet uttalte bispen i Trondheim, Peder Krogh, at "Finnerne er meget begjærlige efter det norske Sprog" og at de kunne lære dette "saa de nedlagde deres eget finske Talemaal".
I 1774 skreiv biskop Bang at "man først maatte gjøre mennesker av finnerne og saa kunde de bli kristne".
I 1790 sa biskop Johan Christian Schønheyder om samisk språk at det var "Aldeles ubrugt og uvant til aandelige Ideer". Samisk var "indskrænket til de sandselige og faa Ting hvormed disse uopdragne Mennesker i deres indskrænkede Brug av Naturen og Menneskelighedens Kræfter, behjelpe sig."
Stortingsrepresentant, seinere statsminister, Johannes Steen, sa i 1863: "Det er en misforstaaet Humanitet at søge at kalle tillive og nære denne Nationalitet.... Den som stræbte at opelske den lappiske Nationalitet, var deres værste Fjende, thi han indviede dem til Undergang..... Den eneste Redning for Lapperne var at absorberes af den norske Nation".
I 1880 kom dette inn i språkinstruksen: "Selv om i en kreds flerheden af børnene ikke forstaar norsk, maa læreren dog alltid have de ovenfor givne bestemmelser for øye og således lade sig det være maktpåliggende, at det lappiske eller kvænske sprog ikke bruges i videre utstrækning end forholdene gjør uomgjængelig fornødent."
I 1886 sa prosten Gjølme i Sør-Varanger: "Lappfolket er et barnefolk i mer end en henseende. De står som folk på barnets umiddelbare, naive, uudviklede standpunkt, og det er fornorskningens formål at bringe dem frem til mands modenhed - om da dette er muligt. Dette er et stort og varigt mål å arbeide for."
Lebesby skolekommisjon tilrådde i 1887 at "man formodentlig gjør rettest i at samle saavidt muligt alle en Kredses Sinker paa et lappisk Parti." Jordlova av 1902 tillot bare salg av jord i Finnmark til den som "kan tale, læse og skrive det norske Sprog og benytte dette til dagligt Brug". Slik uttrykte professor Amund Helland i 1906 forholdet mellom folkeslaga i Nord-Noreg: "Finnerne synes at være svagt udviklede baade i aandelig og legemlig henseende... Nordmændene er de to andre racer overlegne, ogsaa i aandelig henseende synes den norske befolkning at være høit begavet, ... finner og kvæner, hvoraf navnlig de første gjør et overmaade usympatisk indtryk ved sit uskjønne og fremmedartede utseende ..."
Dikteren Nils Collett Vogt var kanskje ingen myndighetsperson, men han ga klart uttrykk for myndighetenes tankegang da han i 1918 skreiv: Ett sprog i Finnmarken! Det er maalet. I de sidste ti aar, og særlig da etter internaternes oprettelse, har fornorskningsarbeidet heroppe for alvor tat fart. Saa langt er man nu kommet, at de fleste av den yngre generation taler norsk med lethet, og gaar utviklingen i samme spor som hittil, vil inden tyve aar kanske maalet være naadd. Under disse forhold at ville indføre lappisk og kvænsk i norske skoler er intet andet end forloren sentimentalitet, opalet i feminine hjerner sydpaa.
Christen Brygfjeld, som var skoledirektør i Finnmark 1920-33, sa om samene: "De få individer som er igjen av den opprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenerert at det er lite håp om noen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindsykeasyler og åndssvakeskoler".
Dette burde være mer enn nok til å dokumentere at fornorskinga var en bevisst politikk som blei ført over lang tid. Denne var ikke entydig hele tida, det var strid om undervisningsspråket helt fra Thomas von Westens misjon først på 1700-tallet. Det foregikk faktisk undervisning på samisk i perioder både på 1700 og 1800-tallet, men som det går fram av sitatet over blei denne forbudt ved språkinstruksen av 1880.
Med slike holdninger fra myndighetene som er referert her, er det umulig å si at det ikke var noe press på samene for å gå bort fra samisk språk og kultur. Og så skal kystsamene få høre fra "forsker"-hold at de enten helt frivillig har blitt norske eller at de aldri har vært noe annet. Hvor mange ganger skal de tråkkes på?
Svein Lund
______________________________________________________________
Fleire artiklar om samiske spørsmål
Til startsida