Debattinnlegg sendt fleire aviser, prenta i alle fall i Ságat 30.04.2005 og Klassekampen 09.05.2005

Svein Lund:

Finnmarksloven - hva gjelder den?

Den siste tida har det - endelig - blitt en kraftig diskusjon i media og blant folk i Finnmark i forbindelse med den såkalte Finnmarksloven. Dessverre har store deler av diskusjonen dreid seg om helt andre saker enn det denne loven skal behandle.

Reindrifta mot resten?

Nylig hadde NRK-radio fått en bergenser til å kjøre fra Skarsvåg til Karasjok for å rapportere hva folk syntes om Finnmarksloven. Han presenterte det som en konflikt mellom reindrifta og resten av Finnmarks befolkning. Reporteren spurte fiskeindustriarbeidere i Skarsvåg: "Hva synes du om samene?" og fikk til svar at de jævla fjellfinnan skulle pakke seg vekk, fordi reinbjellene forstyrra dem om natta da de skulle sove. Noen andre uttalte at de ikke ville ha Finnmarksloven, for da ville det bli som sørpå, der man må søke om og betale for å få gå i utmarka. Programmet var et slående eksempel på den uvitenhet og forvirring som rår om hva saka dreier seg om, både i Finnmark og i riksmedia.

JA eller NEI?

Ei rekke kjente politikare og debattanter i Finnmark, med Jarl Hellesvik og Olav Gunnar Ballo i spissen, har krevd folkeavstemning om Finnmarksloven.

Det høres veldig greitt ut at folk skal få bestemme, men er det så enkelt? Hva skal de i såfall stemme over? Jarl Hellesviks underskriftsaksjon ønsker avstemning om "Finnmarksalmenningen" skal privatiseres. Andre snakker om folkeavstemning om Finnmarksloven generelt. Dette er to vidt forskjellige ting, men underskriftslista har tydeligvis både av media og mange underskrivere blitt oppfatta som en generell motstand mot Finnmarksloven.

Det framlagte forslag til Finnmarkslov er et juridisk og politisk kompromiss som er resultat av et utredningsarbeid som har foregått i omlag 25 år. Under kampen om Altautbygginga måtte regjeringa innrømme at de daværende rettighetsforhold, med Staten som eier av 96% av jorda i Finnmark, kanskje ikke hadde et holdbart grunnlag. Man bestemte seg for å få utreda hvilke rettigheter lokalbefolkninga / samene / finnmarkingene hadde til denne jorda og de forskjellige ressursene i fylket, og evt. foreslå en ny forvaltningsordning. Dette resulterte i ei rekke utredninger fra Samerettsutvalgets og seinere diverse lovforslag. Undertegna har lest det aller meste av dette, og deltatt i debatten om samerett fra 1970-tallet. Likevel, eller kanskje akkurat derfor, ville jeg ikke kunne stemme verken JA eller NEI i ei avstemning om Finnmarksloven. Til det er saka for komplisert. Det finnes ikke én Finnmarkslov å være for eller mot. Det fins flertalls- og mindretallsforslag fra samerettsutvalget i 1997, regjeringas forslag av 2003, flertals- og mindretallsforslag fra justiskomiteen i 2005. I Stortinget vil det trulig bli avstemning paragraf for paragraf mellom forskjellige alternativ. Skal en så legge ut loven til avstemning der man må krysse av for forskjellige alternativ til forskjellige paragrafer og så sette sammen loven av de paragrafene som får flest stemmer? Eller skal alle som har noe mot Finnmarksloven stemme nei? Da vil man være sikra et nei, men hva er alternativet? Er det dagens Statskog-styre, som nesten alle for lengst har slått fast at er politisk og juridisk uholdbart?

Finnmarksloven dreier seg ikke om å innføre nye retter. Det dreier seg om ei anerkjenning eller tilbakeføring av en del av de rettene som befolkninga i Finnmark er fratatt. Det dreier seg også om å anerkjenne de rettene samene har som fylkets urfolk. Dette er retter som staten er forplikta til å anerkjenne, og som ikke kan stemmes bort i ei folkeavstemning blant ei befolkning der flertallet i dag ikke regner seg som samer.

Finnmarksallmenningen - finnes den?

I underskriftskampanja brukes uttrykket "Finnmarksallmenningen", som noe vi må forsvare mot privatisering. Dette gir inntrykk av at utmarka i Finnmark i dag er en allmenning, der alle som bor i fylket har like rettigheter. Det er ikke tilfelle. Her er et lite utvalg av årsaker til at denne betegnelsen er villedende i forhold til dagens rettsforhold:
¤ Ei rekke vann og vassdrag er holdt utafor den allmenne fiskerett, og retten er reservert for lokale sammenslutninger av bønder (Alta og Tana) eller jeger- og fiskerforeninger (bl.a. Storvannet i Hammerfest)
¤ En rekke rettigheter, som retten til reindrift og utmarksbeite, er regulert av forskjellige lover og gir visse personer / grupper bestemte rettigheter.
¤ Utmarka i Finnmark styres ikke av befolkninga i fylket, men av Statskog SF, et selskap med hovedkontor i Namsos, leda av fylkesmannen i Buskerud.
¤ Lokalt har visse retter vært anerkjent, uten at dette har vært nedfelt i noen lov.

Kommersialiseringa er gjennomført

Hellesviks hovedargument mot Finnmarksloven er at denne fører til privatisering. Men allerede nå er jorda i Finnmark blitt offer for et fullt ut kommersielt selskap, sjøl om dette formelt sett er statseid. Tidligere var jorda i Finnmark umatrikulert, et tegn på at eiendomsretten her ikke var fullt etablert etter normal jus. Men etter at regjeringa først på 80-tallet hadde innrømt at rettsforholda var uklare, foretok man flere tiltak for å styrke staten som eier. Først blei jorda matrikulert, der staten ga seg sjøl alle rettigheter uten forbehold om at lokalbefolkninga kanskje kunne ha noen rett. Deretter blei jorda i Finnmark overdratt til Statskog SF. I Statskogs formålsparagraf er det bare krav om at "Eiendommene skal drives effektivt med sikte på å oppnå et tilfredsstillende økonomisk resultat." I tillegg står det at "Det skal drives et aktivt naturvern og tas hensyn til friluftsinteresser." Derimot finnes det ingen hensyn til lokalbefolkninga som lever av å utnytte ressursene. Her har Statskog i praksis klart vist at de lever opp til denne prioriteringa. Statskog har rett til å selge eiendom og driver aktiv markedsføring for å tjene mest mulig på tomtesalg.

Staten tar det den vil

Når staten finner ut at det er lønnsomt eller på annen måte ønskelig for den sjøl og/eller for private selskaper å bruke av utmarka til vegbygging, militæranlegg, kraftutbygging, gruvedrift, nasjonalparker, turistanlegg eller annen aktivitet som griper kraftig inn i naturen og bruken av den, kan den i dag gjøre det uten at noen i Finnmark kan hindre det. Dette kom klart fram under utbygginga av Alta-vassdraget, men også i ei rekke små og store naturinngrep som er gjort og stadig skjer. I denne situasjonen å snakke om "Finnmarksallmenningen" er ei grov forvrenging av dagens situasjon.

Finnmarksloven et framskritt

I forhold til situasjonen som er beskrevet over er utkastet til Finnmarkslov på flere områder et framskritt. Det viktigste er at jorda i Finnmark skal styres fra Finnmark. Det siste utkastet har fjerna statens overprøving, og foreslår et styre utelukkende sammensatt av finnmarkinger valgt av fylkesting og sameting. Like viktig er formålsparagrafen, der krav om kommersiell drift er foreslått erstatta av følgende: "Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv."

Loven bygger også på viktige prinsipper som kan sikre ressursene for lokalbefolkninga. Man skiller mellom rettigheter for dem som er bosatt i kommunen, i fylket og andre. Det er ikke noe forslag om skille etter etnisitet, sjøl om mange har forsøkt å framstille det slik.

Store mangler

Den største mangelen ved Finnmarksloven går fram av §2: "Loven gjelder for fast eiendom og vassdrag med naturressurser i Finnmark fylke. I strandlinjen gjelder loven så langt ut i sjøen som den private eiendomsretten strekker seg." Med andre ord omfatter ikke loven retten til fiskeressursene. Utviklinga der lokalbefolkninga blir fratatt retten til fisket ved kvoteregulering og omsettelige kvoter vil fritt kunne fortsette uavhengig av denne loven. Dette er en alvorlig mangel som både fylkestinget og sametinget har pekt på. Dette bidrar også til at kystbefolkninga føler seg svikta og at mange mener Finnmarksloven bare forsvarer rettene til innlandsbefolkninga.
Det ser også ut som man går for langt i å love rettigheter til dem som bor utafor fylket, særlig fordi dette kan brukes av EU til å presse gjennom like rettigheter for alle som bor i EØS-området.

Privatiseringskommisjon?

I debatten i vår har lovforslagets tekst om opprettinga av "en kommisjon som skal utrede bruks- og eiendomsrettigheter i Finnmark" blitt oppfatta som et opplegg for privatisering og oppstykking av fylket. Dersom man leser dette uten å se på den historiske bakgrunnen, kan det være mulig å lese det slik. Men oppretting av kommisjonen er et resultat av at Samerettsutvalget tross mange års arbeid ikke gjorde en sentral del av den jobben det skulle gjøre; "gi en historisk redegjørelse for hvilke rettsoppfatninger og rettsregler som har gjort seg gjeldende når det gjelder retten til og bruken av land og vann i områder med samisk befolkning i den utstrekning det er nødvendig for å klarlegge gjeldende rett og legge fram forslag til nye løsninger". Dette blei i liten grad fulgt opp av utvalget, og derfor er det nå nødvendig å fullføre dette i ettertid.

I lovutkastet heter det om kommisjonen: "For å fastslå omfanget og innholdet av de rettighetene som samer og andre har på grunnlag av hevd eller alders tids bruk eller på annet grunnlag, opprettes en kommisjon som skal utrede bruks- og eiendomsrettigheter i Finnmark samt en særdomstol som skal avgjøre tvister om slike rettigheter, jf. kapittel X."

Ut fra bakgrunnen og teksten i loven er ikke dette et forslag om å privatisere og kommersialisere nåværende offentlig eiendom, men å anerkjenne juridisk retter som folk har opparbeida ut fra alders tids bruk og lokale rettsoppfatninger. Ei annen sak er at det utvilsomt finnes folk innafor både politikk og næringsliv som ønsker seg fritt fram for å kjøpe og selge all grunn i Finnmark på det private markedet. Men det er ikke dette denne loven dreier seg om.

Mister vi rettigheter?

De rettighetene vi som bor i Finnmark i dag har til å ferdes i utmarka, fiske med stang og tildels garn, bærplukking og småviltjakt, vil vi i all hovedsak beholde med Finnmarksloven. For de fleste av oss er det viktigste å kunne utnytte ressursene i nærområdet vårt. For å ivareta dette kan det være nødvendig med et lovverk som sier at når ressursene er knappe, skal lokalbefolkninga prioriteres framfor andre. De som i alle år har vært vant til å hente sin vinterforsyning av ferskvannsfisk med garn i nærmeste fiskevann, skal ikke være henvist til å bli behandla på linje med tyske turister. Vi trenger et lovverk og en utmarksforvaltning som kan sikre dette, sjøl om det betyr at ikke alle og enhver i Finnmark vil få akkurat samme rettigheter overalt. Jeg syns i alle fall det er helt greitt om jeg som innbygger i Kautokeino ikke har samme rett til å fiske sjørøye i Storvannet i Hammerfest som jeg hadde da jeg bodde i byen.

Svein Lund

Til startsida

sveilund@online.no