I gamle dagar var historia på skolen ei historie om kongerekker og store menn. Etter kvart har det blitt noko betre, men enno er det mye som manglar på at det store arbeidande fleirtalet i folket har fått sin rettmessige plass i historia. Sidan dei herskande i Noreg satt sørpå, blei historia tynnare og tynnare jo lenger nord i landet ein kom, og spesielt var samane fråverande i både læreplanar og lærebøker. Var dei nemnde, var det gjerne bare i samband med reindrift. Eit typisk eksempel er O. Lødøen: Det norske folks historie. Fortalt for folke- og ungdomsskolen. (Kristiania 1909) der Nord-Noreg knapt er nemnd og der samane i heile boka bare er nemnd i ei setning, om middelalderen: "Finnerne for om med sine rener, omtrent som i vår tid." Punktum finale.
Mangelen på opplysning om samane sin plass i noregshistoria har medverka til at mange vrangførestillingar har fått spreie seg. Dei siste tiåra har det likevel skjedd ei betydelig endring. Frå 1970-talet har vi fått både grundig forsking og populærvitskapelig framstilling av samisk historie. Det blei meir og meir tydelig at samane hadde ein plass i norsk historie som ikkje blei gjenspegla verken i lovverk eller skoleverk. Etter ei tid med både motstand og nøling tok den norske staten konsekvensen av dette og sette ned Samerettsutvalget og Samekulturutvalget i 1980. Den mengde av informasjon som blei publisert av desse utvalga har seinare i stor grad lege til grunn for ei omlegging av statens samepolitikk. Vi har bl.a. fått Sametinget, Finnmarkslova, samiske læreplanar og samiske emne i dei nasjonale læreplanane for grunnskolen og vidaregåande skole.
Men denne omlegginga har ikkje skjedd utan kamp. Motstanden har vore og er stor, både frå økonomiske interesser som kan komme i konflikt med samiske rettar, f.eks. når det gjeld gruvedrift eller fiske, og frå mange av dei som har vakse opp med at det var forskjell på folk og finn og at det samiske skulle snakkast minst mogleg om. Når det samiske så kjem opp i offentligheita, med eige flagg og nasjonalsang og lovverk som seier at ein skal ta omsyn til samisk kultur, virkar det provoserande på dei som har vore vant med at det samiske var noko hemmelig som ein ikkje skulle snakke om, men som kunne brukast til å skjelle ut folk for tjyvfinnar og det som verre var. For nokre gjør det vondt langt inn i hjarterota når sjølvaste kong Harald erklærer at den norske staten er grunnlagt på territoriet til to folk - den norske og det samiske. Heilt frå sentrale styresmakter like etter krigen forsiktig byrja å legge om på samepolitikken har det møtt motstand, frå påskeopprøret i Karasjok i 1960 og til kampanja mot Finnmarkslova. Motstanden har kome til uttrykk i forskjellige parti og miljø og dei har fyllt debattsidene i dei norskspråklige Finnmarksavisene i fleire tiår. I fleire tilfelle har det blitt organisert eigne organisasjonar med målsetting å snu om på dei endringane som har skjedd i samepolitikken dei siste 20 åra. Først fikk vi "Nei til Sameland" og seinare "Etnisk og demokratisk likeverd". Av namna på desse organisasjonane kan vi sjå at dei har gjort store framsteg når det gjeld å pakke bodskapen sin inn i vakkert papir.
Når motstandarane av sameretten vil endre dagens samepolitikk har dei gått til angrep på desse pillarane. Dei har gjort det til eit hovudmiddel å omskrive historia. Først gikk dei laus på urfolksomgrepet. Dette starta for alvor med Karsten Adriansen si bok "Er samene Finnmarks urbefolkning", som kom ut i 2001. Seinare har fleire debattantar overøst avisspaltene med forskjellige variantar av "bevis" for at samane ikkje er urfolk. Eg skal la dette ligge her, og heller seie litt om den andre pillaren; Fornorskingspolitikken. Også her var Karsten Adriansen først ute, med å forsøke å bevise at det aldri hadde vore nokon fornorskingspolitikk. Dette var så openbart i strid med historiske fakta at eg trudde ideen ikkje kunne spreie seg, men det kunne han faktisk. No har dette blitt det nye "satsingsområdet" til EDL.
Medlem av EDL sitt fagråd, Knut Skog, seier det slik: "Det er mange som setter et spørsmålstegn ved den rådende fremstilling av samenes lidelseshistorie."
På EDL sine internettsider har det sidan starten lege eit usignert dokument med tittelen "Samepolitiske utfordringer". Her blir fornorskinga omtalt slik:
"Integrasjon (fornorskning) er det eksempel det oftest vises til. I [1] (Dr. philos Helge Dahl: Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814-1905. 1957) er skolesituasjonen i Finnmark fra 1814 til 1905 beskrevet og trekker linjer helt tilbake til Thomas von Westen. Spesielt kirkens forkynnelse blant samer og kvener satte morsmålet i fokus. Skoletilbudet til samiske barn fikk derfor spesielt stor oppmerksomhet. Mange faktorer gjorden det mangelfull, ikke minst spredt bosetning og den generelle mangel på samisk språklig kompetanse. Spørsmålet om skoletilbudet til samer og kvener var bedre eller verre enn den omgangsskole som ellers var tilbudt barn utenfor tettstedene i landsdelen er ikke besvart. Vi mener det er urimelig å karakterisere datidens utilstrekkelighet på morsmålets grunn som urett eller si overgrep. Ut fra levekårene i Norden i eldre tid, er det vår oppfatning at den urett som det vises til i like stor grad har vært utøvet overfor den ikke-samiske allmue." (Skrivefeila er i originalen.)
Så eit par utvalde sitat frå EDL si analyse av fornorskingstida: "Der finnes ikke grunnlag for å hevde at samene i Norge har vært negativt diskriminert i forhold til den øvrige kvenske og norske allmue. ... At de har slitt med spesielle problemer på grunn av sitt språk er et forhold som myndigheter gjennom tidene ikke har evnet eller maktet å eliminere." ... At datidens myndigheter hadde samme integrasjonsambisjon for ikke-norskspråklige som dagens myndigheter, blir i dag karakterisert som tvungen fornorskning og betraktes som overgrep. "
Underteikna har det siste tiåret arbeida med innsamling av samisk skolehistorie og på grunnlag av tidligare publisert litteratur, gransking i offentlige arkiv og intervju samla materiale som så langt har ført til publisering av tre bøker. (Sjå http://skuvla.info). Dette materialet viser heilt eintydig at fornorskinga var ein medveten, planlagt og vedtatt politikk frå norske styresmakter, med målsetting å utrydde samisk språk og kultur. Dette kjem ikkje bare fram av det fornorskingsmotstandarar har sagt, men også heilt klart av fornorskingsforkjemparane sine eigne uttalelsar. Eg kan når som helst belegge dette med eit utal av sitat, i første omgang vil eg nøye meg med å vise til professor Henry Minde sin artikkel om dette (http://skuvla.info/skolehist/minde-n.htm). EDL er her altså ikkje bare i strid med sine motstandarar, men også med sine forgjengarar.
Samane har ikkje vore diskriminert i forhold til nordmenn og kvenar, skriv Hapalahti. Nei, dersom ein ser heilt formelt på det, har alle hatt den samme rett og plikt til å gå i ein norsk skole, med norsk språk og norsk kultur som det einerådande. Dei har alle hatt det samme forbod mot å snakke samisk eller kvensk på skolen (ofte inkludert friminutt og fritid på internatet). Forskjellen er bare at for norske barn var vel dette i liten grad noe problem.
EDL sin frekkheit i historieskrivinga har enno ikkje nådd toppen. Han kjem her:
"Man skal da være klar over at denne fornorskning har vært nøkkelen til den oppmerksomhet og forståelse som er blitt samiske interesser tildel i de siste 30-40 år. Den kjente samiske lærer i Tana, Per Fokstad, sa jevnlig til sine elever: ”Lær norsk, lær norsk, lær norsk”. Dette ledet blant annet til at Reidar Hirsti og Hjalmar Pavel, begge hans elever, ble de første fra indre Finnmark som fikk universitetsutdannelse."
Per Fokstad (som i parentes bemerka var medlem av samme parti som EDL-leiaren og sametingspresidenten) var ein av tidenes fremste forkjemparar for ein samisk skole. Han laga i 1924 ein eigen plan for samisk skole, som blei slakta og latterliggjort av den tida sine fornorskingsforkjemparar. Fokstad publiserte i 1917 artikkelen "Hvordan fornorskningen i barneskolen grep ind i mit liv", der han startar slik: "Efter flere aars virke som lærer i et sprogblandet distrikt i Finmarken er jeg kommet til det resultat at et finnebarn ikke har tilnærmelsesvis det utbytte av sin skolegang som et norsk har det." Denne mannen er det EDL vågar å ta til inntekt for sitt syn på fornorskinga. Lengre fra sanninga går det knapt an å komme!
Finnefondet var i første rekke eit fond for å styrke NORSK-opplæringa for samiske og seinere kvenske barn. Dette er forøvrig grundig dokumentert av Hapalahtis sambygding Bjørg Larsson i hovudoppgåva hennar, "Finnefondet - et fornorskingsinstrument". Statsarkivet i Tromsø har forøvrig eit rikholdig arkiv over søknadar frå lærarar om støtte frå Finnefondet, noko som viser tydelig at det einaste som telte for at lærarar skulle få støtte frå fondet var om dei dreiv aktiv fornorsking. Om elevane lærte noko i andre fag var heilt underordna. Mange av desse søknadane vitner og om at lærarane såg det som si oppgåve å presse foreldre til å snakke norsk til sine barn. Formelt sett skjedde språkskiftet i kyst-Finnmark frivillig, reelt sett skjedde det etter eit kraftig press bl.a. gjennom skolen, med statlige løyvingar som til samanlikning gjør dagens Samefolkets fond til ein dårlig vits.
Dei omtalte friplassane, som var einaste som kan kallast "spesielle stipendiatordninger for samisk ungdom" fikk fornorskarane lagt ned i 1904. Dei siste åra før det blei dei hovudsakelig brukt til å rekruttere norske lærarar til sameområda, ikkje til å få samiske lærarar. Deretter var det ingen spesiell støtte for sameungdom før det for eit par tiår sidan blei innført eit særlig stipend for reindriftsungdom i vidaregåande skole, i første rekke for å få ungdom ut av reindrifta. I den langvarige fornorskingsperioden var det altså ingen spesiell støtte til utdanning for samisk ungdom.
I likheit med sine forgjengar i same parti på 1950- og 60-talet reduserer Hapalahti her det samiske spørsmålet til eit spørsmål om velferd. Dersom samane har same tilgang på tjenester frå storsamfunnet sine sjukehus, tannklinikkar og NAV-kontor, så er dei vel integrerte og kan halde kjeft. Kulturen, språket, næringsvegane og levemåten deira er jo likevel ikkje liv laga, som vi stadig får høre frå EDL sine forbundsfeller i diverse parti.
Svein Lund
Guovdageaidnu