I eit innlegg nylig skriv Jarl Hellesvik: "I et debattinnlegg prøver Svein Lund å imøtegå min påpekning om at det ikke finnes noen historisk dokumentasjon som i kan påvise at samene bosatte seg først i Finnmark, og at det derfor er galt om betegne den samiske befolkningen som urbefolkning eller ”urfolk”.
Her er det ei samanblanding av to spørsmål som ikkje treng å høre saman:
1. Kem kom først?
2. Er samane urfolk?
Det er ikkje mogleg å bruke våre dagars omgrep om samar og nordmenn på dei som først busette seg her for 12-13000 år tilbake, Det kan vi utfrå dagens historiske kunnskapar bare gjøre om dei siste 2-3000 åra. Men ILO-konvensjonen sin urfolksdefisjon er ikkje basert på om ein kan bevise at eit folkeslag var først i eit område. Det er spørsmål om eit folkeslag budde i og var dominerande i eit område på den tida det blei kolonisert av det folket som dominerer i dag. Det er det eg i likheit med bl.a. Stortinget bygger på, når vi snakkar om samane som urfolk i Noreg.
Hellesvik krev at eg skal føre bevis for at samane fyller krava i dette punktet i urfolkskonvensjonen: b) folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som uansett deres rettslige stilling har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.
1. bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt.
Noko av det første vi hører i historia om nordmenn og svenskar sine reiser til "Finnmork" / "Lappland" var at dei reiste på "finneferd", for å handle med, kreve skatt av (plyndre) samane. Dette var starten på erobringa. Statsgrensene har kome mye seinare og blei trukke tvert gjennom område der det så godt som bare budde samar. Koloniseringa skjedde ikkje i ein jafs, det var ein lang prosess, som enno ikkje er fullt ut avslutta. Men gjennom minst 500 år har vi dokumentasjon på at nordmenn har overtatt land som samar tidligare har hatt, anten ved å dyrke opp jord, sette igang gruver, overta fiskerettar, erklære utmarka for statseigedom eller til og med selge denne vidare.
2. har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.
Trass i at den norske staten i lang tid har gjort sitt beste for å ta frå samane alt dette, finst det ein samanhengande tradisjon i sosiale forhold (slektsband, gjestevennforhold/verdevuohta), økonomisk verksemd (reindrift og andre primærnæringar), kulturelle (språk, joik, duodji/husflid, folkemedisin, vanar og skikkar, restar av gamal tru). Politisk har mesteparten av gamal organisering blitt tvangsoppløyst av statsmaktene, men det mange hundre år gamle siidasystemet levde i visse område heilt til mellomkrigstida og det er bevart i endra form i reindrifta.
Det vil vere eit heilt umogleg krav å kreve at alle dei gamle institusjonane skal vere bevart. Det kan ingen urfolk i dag leve opp til, nettopp på grunn av koloniseringa.
I dag er retten til å utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv innskreve i grunnlova. Likevel er dette stadig truga. Desse rettane bør vi forsvare når alt for mange, deriblant og folk med samisk bakgrunn, gjør sitt beste for å undergrave dei.
Eg kjem i eit seinare innlegg tilbake til Hellesviks språkbevis for at nordmenn var først.
Jarl Hellesvik brukar i eit innlegg i urfolksdebatten mangelen på samiske ord som bevis for at samane kom etter nordmennene til kysten av Finnmark. Det kan vere ein fordel å gjøre litt grundigare undersøkingar før ein brukar språket som bevis.
"Det samiske språket har ikke en gang et eget ord for øy!" Eg veit ikkje kor Hellesvik har funne denne påstanden, men han kunne lett ha fått dette avkrefta med å kontakte kem som helst med eit minimum av samiskkunnskapar eller sjekka ei norsk-samisk ordbok. Der vil ein finne at øy = suolu. Dette ordet er brukt om hundrevis av øyer i hav og ferskvatn over heile Nordkalotten. Sett frå Hammerfest er nok den næraste øya med suolu i namnet Guovdesuolu (Hjelmen) midt i Sørøysundet (Sállannuorri), rett utafor Jievju (Håja).
Vidare skriv han: "Det ordet som benyttes er avju som er et låneord fra det urnordiske ordet for øy, som er awjo." Kor brukast "avju" om øy? Eg kjenner tre samiske stadnamn med denne endinga, Máhkarávju (Magerøya), Ráhkkerávju (Kvalsund) og Sáltesávju (Veines). Bare eitt av desse namna gjeld ei øy. Om ein sjekkar i ordboka på "ávju" vil ein ikkje finne "øy", men derimot "egg, skarp kant", utan at eg skal garantere at det er opphavet til desse stadnamna. Ordet suolu ser og ut å vere lånt inn i norske eller fornorska namn, som Altesula (Álpesuolu), forøvrig like ved Máhkarávju.
Det neste argumentet er mangelen på marine uttrykk. Det er rett at mange marine ord (og mange andre ord) i samisk ser ut å vere av germansk opphav. På grunn av mangel på skriftlige kjelder veit vi svært lite om ordforrådet i samisk før på 16-1700-talet, men sidan da veit vi at mange opprinnelige samiske ord har blitt bytta ut med norske låneord, på same vis som vi i norsk gjennom tidene har bytta ut gode norske ord med plattyske eller engelske. Men likevel er ein del opprinnelige samiske marine ord igjen, og eg ser fram til Hellesviks forklaring på det norske opphavet til ord som bálddis (kveite), rutnot (småtorsk), šakša (lodde), háhká (uer) og njuorju (sel).
Det neste er at namna Kvenangen (Návuotna), Porsanger (Leavdnjavuotna), Varanger (Várjavuotna) er urnordiske, og at dette skal bevise at dei norske namna er eldst. Trulig er dei ikkje frå urnordisk (ca. 200-500 e. Kr.), men frå norrøn tid (700-1300), ei tid da sjøfarande nordmenn seilte etter kysten heilt til Kvitsjøen. Dei sette da sine eigne namn på fjordane istaden for å spørre lokalbefolkninga kva dei kalte dei.
Til sist må eg seie: Eg syns det er tragisk at i ein situasjon der dei siste restane av fiskerettar og dermed livsgrunnlag er i ferd med å bli tatt frå den sjøsamiske befolkninga, brukar sjøsamen Jarl Hellesvik kreftene sine på å forsøke å rive ned rettsgrunnlaget for dei samiske næringane.
Svein Lund
Og her kjem innlegget av Jarl Hellesvik som eg har svart på over
I et debattinnlegg prøver Svein Lund å imøtegå min påpekning om at det ikke finnes noen historisk dokumentasjon som i kan påvise at samene bosatte seg først i Finnmark, og at det derfor er galt om betegne den samiske befolkningen som urbefolkning eller ”urfolk”.
Så langt som jeg kan lese det han skriver, gjør han et eneste forsøk på å imøtegå min påpekning. Han skriver at ”Fram til midten av 1800-talet blei samane rekna som den opprinnelige befolkninga på Nordkalotten.”. Men oppfatninger i tidligere tider beviser intet. Det at man en gang i tiden mente at jorda er flat, beviser jo ikke at den er det!
Hva er så realitetene?
a) Arkeologiske utgravninger har påvist at det har bodd mennesker i Finnmark i minst 12 500 år. Det er vel ingen som hevder å ha bevis for at samene er etterkommere av denne opprinnelige befolkningen i Finnmark?
b) Ifølge språkforskerne mangler det samiske språket nærmest totalt egne samiske ord som er tilknyttet den marine kulturen. Begrepene er i meget stor grad låneord fra urnordisk. Det samiske språket har ikke en gang et eget ord for øy! Det ordet som benyttes er avju som er et låneord fra det urnordiske ordet for øy, som er awjo.
c) K.J. Qvigstad som forsket på det samiske språk, sier at samiske stedsnavn i Troms og Finnmark i hovedsak er utgått fra urnordisk. Professor H.D. Bratrein sier at de aller fleste navn på øyer og fjorder i Troms og Finnmark er av urnordisk opprinnelse. Så langt tilbake som det finnes skriftlige kilder, slutter en del navn på fjorder på -anger.(Kvenangen, Porsanger, Varanger). Angr er det urnordiske ordet for fjord.
Denne språklige realitet tyder på at, uansett når den samiske befolkningen vandret inn i Finnmark, så traff den en befolkning som allerede bebodde området, med et urnordisk språk, med en marin kultur og med egne marine begreper. Hva var da mer naturlig enn at disse begrepene ble assimilert inn i det samiske språket, når samene manglet ord for de marine fenomener i sitt eget språk?
Svein Lund viser også til pkt 1b i ILO hvor det heter at ” ILO- 169 gjelder for: folk i selvstendige stater som er ansett som innfødte (”indigenous”) fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som - uansett deres rettslige stilling - har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.”
Svein Lund kommenter dette slikt: ”dette er det så langt ingen som har klart å motbevise.” I den siste, entydige og kategoriske betingelsen i punkt 1b, heter det at de som nedstammer fra de nevnte populasjoner, må ha beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.
I denne betingelsen er det som man ser, irrelevant hvordan forholdene var før i tiden. Det er situasjonen i dag som er det avgjørende.
Men ingen utredninger, f.eks. NOU-er og Stortingsmeldinger om norsk samepolitikk, har villet berøre denne nedskrevne betingelse i ILO 169 og vurdert om samene i dag fyller disse krav, sannsynligvis fordi man er pinlig klar over at samene i dag ikke lenger fyller disse krav.
Så lenge det ikke er dokumentert at samene i Norge tilfredstiller nevnte betingelser, er det ikke grunnlag for å hevde at ILO 169 er relevant for forholdene i Norge.
Jeg har altså ikke behov for å motbevise noe som helst. Det er Svein Lund som er i den situasjon at det stilles krav til ham om å føre fram beviser for sine påstander.