Slikt sladresnakk er det Alvin Vaseli legger opp til i sitt lange innlegg i Altaposten mandag 15. juni og i Finnmark Dagblad dagen etter. Under overskrifta "Krig i Finnmark?" går kommunestyrerepresentanten for partiet Rødt til frontalangrep på oss per stedfortreder, og dytter blant andre Ottar Brox og Skjalg Fjellheim foran seg.
Brox har skapt seg en posisjon med boka " Hva skjer i Nord-Norge?", som er en studie i norsk utkantpolitikk. Den boka han ikke har skrevet er "En studie i norsk samepolitikk". Når Brox lar være, ønsker vi etter fattig evne å erstatte den med et lite historisk resyme i form av en kronikk. Men da blir vi møtt med at undertegnede «får det til å lukte rasisme, ukultur og kunnskapsmangel av sine motstandere, og gjør det dermed risikabelt for anstendige mennesker å delta». (Ottar Brox i Klassekampen 9. juni). Det er jo positivt at Vaseli har latt anstendigheten fare og våger å gå inn i en offentlig debatt med slike som oss.
Begge to burde uansett ha blafret finnmarksavisene fra de siste 10-15 årene for å se samehetsen i dagslys, og dermed hatt et visst grunnlag for å vurdere hvilken side som har fått det til å lukte rasisme, ukultur og kunnskapsmangel.
I stedet svinger Alvin Vaseli seg mot de store høyder med sin overspente krigsretorikk, og hiver seg utpå med at vi "kommer med hemningsløse angrep på alt og alle som på en eller annen måte har ytret seg kritisk til Finnmarksloven." Han har ikke påvist en eneste faktisk feil eller uholdbare utsagn i kronikken vår i Klassekampen. Ikke en. Men han klarer å skrive dette: "I deres(vår) forunderlige verden er Lisa Olsen i Karasjok, Mohammed Ahmed i Hammerfest og Berlevåg mannskor representanter for den norske kolonimakta, og undertrykte samer er fortrengt til vidda hvor de lever et kummerlig liv i gammer." Hvor tar du det fra, Vaseli? Unnskyld; men dette er direkte pinlig av deg.
Likevel. Vaseli skriver langtfra bare tøv. På viktige punkter virker det som han er enig med oss: Han skriver om "statens tidligere overgrep", "en historie om kulturell og språklig undertrykkelse" og "raseideologiene vokste frem i Europa på 1800-tallet, og det ble satt i gang en fornorskningspolitikk overfor samene som varte helt fram til 70-tallet." Denne analysa står i klar motsetning til det flere debattanter har hevda i Finnmarksavisene, at samene aldri har vært undertrykt og at sjøsamene frivillig har latt seg fornorske og gå opp i det norske storsamfunnet.
Det er da bemerkelsesverdig at Vaseli aldri tar til orde mot dem som fornekter undertrykking av samer og tvangsfornorsking, og heller ikke når hans medrepresentanter i Hammerfest kommunestyre går til frontalangrep på reindrifta. Derimot bruker han alle krefter på å gå til angrep på dem som forsvarer den samepolitikken som hans eget parti har vedtatt. Prinsipprogrammet til Rødt sier: «Den norske staten er grunnlagt på territoriet til to nasjoner, den samiske og den norske. Koloniseringa har delt den samiske nasjonen mellom fire stater. Den norske staten har systematisk rana til seg samisk land og undertrykt samisk økonomi, kultur og språk. Rødt mener samisk sjølråderett i samiske områder må garanteres.» Mer utfyllende står det i arbeidsprogrammet (Kap. 27). Dessverre ser det ikke ut til at dette ligger til grunn for arbeidet til partiets representant i Hammerfest kommune.
Alvin Vaseli bruker mesteparten av innlegget sitt til å skrive om Finnmarksloven, Finnmarkseiendommen og Finnmarkskommisjonen. Han hevder : «Derimot klarte loven å skape usikkerhet om innbyggerne fremdeles skulle få bruke naturen slik man hadde gjort i generasjoner.» Slik snur han saka på hodet. Det er nettopp den bruken som har vært i generasjoner som skal vernes av loven. Når Vaseli og andre kritikere av Finnmarksloven snakker om «allmenning», definerer de aldri hva som ligger i dette begrepet. Er det alle i bygda, alle i kommunen, fylket, landet, EØS eller verden? Allmenningsbegrepet, slik det er brukt i landet forøvrig, gjelder i hovedsak felles lokal bruk, for innbyggere eller bønder i ei bygd.
De som har brukt naturen i generasjoner er i all hovedsak lokalbefolkninga. Ettersom finnmarksnaturen har blitt mer og mer tilgjengelig for alle gjennom bedre kommunikasjoner og økt turisme, har også presset på ressursene blitt større. Derfor har det vært nødvendig med tiltak som begrenser «allmennhetens» tilgang til visse ressurser, f.eks. har moltebær vært reservert for finnmarkinger, garnfiske for innbyggere i kommunen og stangfiske for utlendinger begrensa til en sone nær riksveg. Dessverre har dette vernet blitt svekka de siste åra, etter vår mening trengs det heller mer enn mindre av vern for den bruken av naturen som har vært i generasjoner.
Finnmarkskommisjonen legger ikke opp til rettigheter på bakgrunn av å ha «riktig stamtavle» slik Vaseli hevder, men at er snakk om hevd på visse rettigheter på basis av «alders tids bruk». Slike rettigheter kan tilkjennes både til samiske, kvenske og norske innbyggere i fylket.
Vi ønsker ikke å dele opp «finnmarksallmenningen» i et lappeteppe av privateiendommer, verken for reindriftsnæringa eller for andre. Men vi tror verken naturen eller bosettinga i Finnmark er tjent med at alle skal ha de samme rettene til enhver bruk av naturen overalt. Det må være en regulering av hvem som skal ha førsteretten til knappe ressurser, og denne bør nettopp ta utgangspunkt i den bruken av utmarka som har vært i generasjoner. Vi har forstått det slik at dette også er Finnmarkskommisjonens utgangspunkt, og ser derfor ikke noen grunn til å frykte denne.
Roy-Arne Varsi
Yngve Hågensen
Svein Lund