Artikkel i Klassekampen 09.07.1986

Alta-saka lærte samane å kjempe

I 1981 måtte samiske interesser og naturverninteresser endelig gi tapt for overmakta i kampen om Alta-Kautokeinovassdraget. For første gang engasjerte eit spørsmål om samiske interesser folk over heile Norden og langt ut over det. Men nå står kraftverket i Čávžu snart ferdig, og mange som var med dengang vil spørre seg: Oppnådde vi noko med Alta-kampen, eller synte han bare at det ikkje nyttar å slåss mot overmakta?

Av SVEIN LUND, Gáivuotna (Kåfjord)

Fem år seinare finn vi igjen to av leiarane for Folkeaksjonen sittande ved sida av kvarandre på eit stort møte. På bordet foran dei står det Álaheaju Sámiid Searvi (Alta sameforening). Dei to første Folkeaksjonsleiarane, Kato Johansen og Ruth Rye Josefsen, er delegatar på landsmøtet til Norgga Sámiid Riikkasearvi. Norske Samers Riksforbund.
- Korleis ser dei i dag på Alta-kampen, oppnådde vi noko?
- Vi fekk Samerettsutvalget, seier Ruth. - Det hadde vi ikkje fått ellers. Men det viktigaste er nok at vi har fått ei kjensle av eige verd. Særleg vi etter kysten som var sterkt fornorska har fått mot til å erkjenne at vi er det vi er. Det var Alta-saka som lærte samane at det gikk an å stille krav. Før satt vi mest på kvart våres nes og visste ikkje at det gikk an å gå ilag. Men nå byrjar det å kome fram at samar har kjempa før og. Slik som her i Kåfjord, der folket i Manndalen gjekk til skattestreik i 1920-åra. Denne historia har vore holdt heilt skjult, nå byrjar vi å finne tilbake.

Kato:- Gjennom Alta-kampen kom den samiske rørsla opp på eit heilt anna nivå. Særleg at samane i fjordområda blir bevisste og krev å få tilbake de i historiske rettane sine. Idag definerer sjøsamane seg sjølv som samar, det var utenkeleg før Alta-kampen.

Skam å være same

- Ja, dokker to blei vel heller ikkje oppfatta som samar av mange som jobba ilag med dokker i Folkeaksjonen?
Ruth: - Der eg kjem frå, i Rafsbotn i Alta, har det lenge vore sett på som skam å vere same. Typisk er vel den kommentaren folk i Rafsbotn kom med da eg blei vald til leiar i Folkeaksjonen: «Ho Ruth har nå blitt heilt gal, det er vel ikkje lenge før ho kjem i kofte og.» I fjor var det masse avisskriving her etter at nokon hadde uttalt seg om Rafsbotn som ei samebygd. Det blei kravd at redaktøren i Finnmark Dagblad skulle dementere «skuldingane» om at mange i Rafsbotn var samar, sjølv om dei aller fleste der har samisk bakgrunn. Da eg vaks opp fekk vi bare lov å snakke norsk i familien, sjølv om dei gamle mest snakka samisk. Sidan eg visste kor inngrodd motstanden mot det samiske var på kysten, så åtvara eg mot at Folkeaksjonen skulle fokusere for sterkt på samesak, men heller køyre på konkrete skadeverknadar, særleg for fjordfisket. Likevel var det midt under Altakampen at eg sjølv for første gong melde meg inn i ei sameforening.

Kato: - Eg blei med i Sámiid Searvi først på slutten av Altakampen. Eg er vokst opp i Honningsvåg, og det blir jo rekna for ein svært så norsk plass, men ein stor del av folket har samisk bakgrunn. Foreldra mine kom frå Laksefjord, men blei tvangssentralisert ved gjenreisinga, og som så mange andre måtte dei legge av seg det samiske. Derfor lærte eg heller ikkje samisk som barn, det var bare eit språk som dei voksne kunne bruke når vi ungane ikkje skulle forstå. Vi har røynslene til fleire generasjonar å bygge på at det ikkje er bra å vere same. Under staten sin «Ny Jord»-politikk for å få norske bureisarar til Finnmark, blei oldeforeldra og besteforeldra mine jaga frå buplassen sin i Laksefjorden. Samane blei forvist til dei mest avsidesliggande plassane med den dårligste jorda.

Politisk bløff

- Midt under Altakampen blei det lova frå regjeringa at ingen nye store inngrep skulle bli gjort i samiske område før retten til land og vatn var avklara. Har dei holdt det løftet?
Ruth: - Nei, det var det vel ikkje så mange som trudde på. Ikkje eg i alle fall. Om vi bare tar Alta kommune, så er det fire vassdrag til som nå er foreslått utbygd. Så kjem Saltfjellet til neste år.
Kato: - Nei, det løftet var ein stor politisk bløff. Sjå nå bare på malmleitinga som foregår over snart helle Vidda. Dei bruker ein masse maskinelt leiteutstyr, og set stygge spor i terrenget. Alle opplysningar blir holdt hemmeleg for lokalbefolkninga og lokale styresmakter. Men vi veit jo at dei mellom anna er ute etter uran og andre radioaktive stoff. Gruve- og oljeselskapa legg ned store pengar i leitinga, og finn dei noko stort skal det mye til å stoppe dei. Og da kan vi få ei ødelegging av natur og livsgrunnlag som blir mange ganger større enn Altautbygginga.

Ny Alta-kamp?

- Ja, tilbake til Altautbygginga. Det var jo først lansert atskillig større planar. Kan vi stole på at det stoppar med dette?
Ruth: - Nei, det kan vi slett ikkje. Joatkajávrrit blei i 1978 verna for 10 år, så det vernet går snart ut. I kraftverket var det berekna to turbinar, som er det som trengs for å nytte vatnet fra Virdnejávri. Men nå bygger dei tre turbinar for og å kunne utnytte Joatkajávrrit. Da er det bare eit Stortingsvedtak og ein kort tunnel som manglar. Eg var på omvisning oppe på kraftverket for ei tid sidan, og da spurte eg byggeleiaren: Skal dette brukas til vatn frå Joatkajavri? - Det er jo et politisk spørsmål, svara han da. Så dette viser at vi hadde rett da vi sa at den «reduserte» utbygginga var ein bløff. Og tar dei Joatkajávrrit, da vil med ein gang skadeverknadane av utbygginga bli adskillig større.

Til Til startsida

sveilund@online.no