Dessverre har ikke media så langt gått inn på å vurdere sakligheten i det dokumentet som utvalget nå har offentliggjort. Før kommunestyret og politikere i og utafor Alta bruker innstillinga fra flertallet i utvalget som et politisk argument i den videre debatt om forvaltning av land: og vann i Finnmark, bør man merke seg hva utvalget legger til grunn for sitt arbeid nemlig at det nå er gjennomført så mange tiltak fra; myndighetenes side for å ivareta, de samiske interessene at flere rettigheter er overflødig.
Som/bakgrunn for sin innstilling presenterer utvalget utviklingen i tiden 1980-1998. Dette gjør man utelukkende gjennom å presentere bortimot 30 tiltaksom i følge utvalget ^etablert med den hensikt å sikre samiske interesser. Av disse kan maksimalt en handfull sies å være innafor det temaet som Samerettsutvalgets 2. innstilling dreier seg om, nemlig retten til land og vann. Disse er også uttrykt så diffust at det er svært vanskelig å si hva man tenker på, f.eks.:
- Tiltak for å sikre tradisjonell næringsdrift.
- Tiltak for å sikre deltakelse i bruk og forvaltning av naturressurser.
Jeg vil be gruppa om å konkretisere hvilke tiltak som er gjennomført her for å styrke samiske interesser i løpet av disse årene. Virkeligheten er vel heller at man bl.a. gjennom fiskerireguleringene, reindriftsloven og EØS har lagt stadig større; hindre for tradisjonell næringsdrift og naturbruk.
De aller fleste tiltaka man nevner er tiltak for samisk utdanning, forskning, helse, kultur osv,, altså områder.som er helt irrelevante for spørsmålet om hvordan man skal organisere forvaltninga av land og vann i Finnmark. Man kan ikke trekke inn at det finnes et Samisk psykiatrisk ungdomsteam i debatten om hvem som skal avgjøre om det skal graves etter diamanter i reinbeiteområde eller om det skal bygges flere kraftverk.
Flere av disse tiltaka er dessuten satt igang på privat initiativ; slik som Samisk studieutvalg og Samisk kunstnersenter. Dette er tiltak samene sjøl og ikke myndighetene har organisert.
En svært stor del av disse tiltaka er slett ikke oppretta i perioden 1980-98. De er derimot langt eldre. Her er noen eksempler:
Reindriftsloven (1933, 1978)
Nordisk Samisk Institutt (1974)
Sámi Radio (1948)
Samisk videregående skole og reindriftskole (1951)
Samisk folkehøgskole (1936)
Samisk utdanningsråd (1975)
I tillegg er også disse institusjonene langt eldre enn 1980: Samisk næringsråd (Tidligere Samisk utviklingsfond), Samisk spesialbibliotek og Samiske samlinger.
Denne oppramsinga av tiltak er altså hele beskrivelsen utvalget gir av utviklinga i tida fra Samerettsutvalget blei oppnevnt i 1980. Har det ikke i denne tida skjedd noe annet av mer interesse for spørsmålet om forvaltning av land og vann. Vi har hatt konflikter omkring mineralleiting, forsvarets skytefelt, oppdrettsanlegg osv. Vi har sett at kystfiskerne i stor grad har mista retten til å fiske. Vi har fått EØS som på mange måter griper inn i utmarksforvaltninga. Men det eneste utvalget ser eller vil se er at samene tilsynelatende har fått styrket rettigheter på alle områder. Derfor brukes dette også som et viktig argument for at ILO-konvensjonen om urbefolkninger er oppfylt: «Det er truffet en rekke tiltak i perioden fra 1980 fram til i dag for å ivareta de samiske interessene.»
Til sist må man spørre om alle de tiltaka som er nevnt virkelig er tiltak «for å ivareta de samiske interessene». Noen er kanskje snarere tvert imot. Det gjelder f.eks. Reindriftsloven og Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark som begge har hatt til formål å regulere samer ut av reindrifta. Utkastet til høringsuttalelse fra Alta kommune bør leses. Ikke som et argument i debatten om sameretten; men kritisk som en illustrasjon på saklighetsnivået hos en del av våre politikere. Det kunne være interesant å høre om kommunepartia, fylkespartia og partia sentralt går god for et slikt saklighetsnivå. Og alle velgere i Alta bør ta en titt på hvem som har representert flertall og mindretall i utvalgets innstilling til vedtak.
Svein Lund
Til startsida