I et innlegg gjengitt i ei rekke nordnorske aviser nylig har fylkesrådene Karin Eriksen (Sp, Troms og Finnmark) og Linda Haukeland (KrF, Nordland) fortalt oss hvor fantastiske muligheter vi har ved utnytting av mineralressurser i Nord-Norge og hvor fantastisk god mineralnæringa er på alle områder. Ikke nok med at norsk mineralutvinning bidrar til det grønne skiftet, er bærekraftig og en avgjørende del av løsningen, den skaper gode og attraktive lokalsamfunn og skildres med ord som verdiskapende, lønnsom, forsvarlig, teknologisk ledende, nytenkende, miljøeffektiv, respektfull, moderne, verdensledende og uten varige fotavtrykk. Bedriftene leverer på høyeste nivå både på kvalitet, legitimitet og på sosial- og miljømessig bærekraft. Dette skjer i følge fylkesrådene i sameksistens med våre primærnæringer.
Innlegget er så overspent og overstadig i ordbruken at det nærmest inviterer til harselas. Men for dem som opplever baksidene ved gruvedrifta er dette dessverre svært alvorlig. Når underskriverne skriver som fylkesråder, må dette oppfattes som at de her representerer fylkestinga i Nord-Norge. Det gjør de helt ukritisk med en argumentasjon og et ordvalg som er til forveksling likt propagandaen fra gruvebedriftenes organisasjon Norsk Bergindustri.
Ikke en eneste gruvebedrift eller mineralressurs er nevnt ved navn i innlegget. Det er nok også det lureste, for om vi går konkret inn på den reelle mineralutvinninga i nord, i fortid, nåtid og planlagt framtid, vil vi finne noe helt annet. Her er nok bare plass til et par eksempler:
– Sydvaranger nådde å sette igjen et varig fotavtrykk i Bøkfjorden og Langfjorden på omlag 100 millioner tonn avgang, før bedriften gikk konkurs med rundt 4 milliarder kroner i underskudd.
– Elkem Tana har rasert fjellet Giemaš, i strid med konsesjonsvilkåra, og krever nå et langt større område som vil være katastrofe for reindrifta i området. I tillegg skal de mudre opp ved utløpet av Tanaelva og slik true både fuglereservat og laksebestand.
– Nussir skal ta ut kobber i reinbeiteområde for å fylle rundt 70 millioner tonn avgang i Repparfjorden.
– På Saltfjellet skal Elkem ta ut kvarts i full strid med både norsk og svensk reindrift og begge sametinga.
– Fra Bindal til Karasjok ønsker ei rekke selskaper å ta ut gull, et metall som gir 99, 9995% avfall og ikke trengs til annet enn spekulasjon.
Lista kan gjøres mye lengre. DETTE er den reelt eksisterende mineralnæringa i Nord-Norge. Det sier fylkesrådene ingenting om.
Garantien deres for bærekraft og sameksistens er noe som kalles Towards Sustainable Mining, og som nok de færreste har hørt om. Bakgrunnen er at gruvedrift over hele verden har ført til store miljøproblemer, forgiftninger og katastrofer, og det er stort behov for retningslinjer som begrenser skadevirkningene. Derfor er det tatt et internasjonalt initiativ kalt IRMA – Initiative for Responsible Mining Assurance. Dette har satt opp ei rekke retningslinjer for å kunne sertifisere mineraler som bærekraftig utvunnet. Blant dem er to regler som vil kreve viktige endringer i norsk mineralnæring:
– Ikke deponere gruveavfall i sjø eller vassdrag
– Ikke drive gruve i urfolksområde uten godkjenning av urfolka.
Dette vil stoppe eller kreve store endringer i alle de gruvene som er nevnt over. Norsk Bergindustri vil derfor ikke slutte seg til IRMA. I stedet har de funnet et sertifiseringsalternativ som passer dem bedre: Towards Sustainable Mining. Dette stiller ikke slike krav, man kan fortsette å fylle fjorder og rasere reindriftsområder. Hvem står så bak dette? Jo, Mining Association of Canada, eller den mektigste nasjonale mineralnæringsorganisasjon i verden. Canada har i dag et flertall av verdens gruveselskap og opererer i alle verdensdeler. MAC og kanadiske myndigheter arbeider aktivt for reduserte miljøkrav og for at de kanadiske selskapa skal kunne ta ut profitten med minst mulig skatter og avgifter. TSM si oppgave er å grønnvaske dette og gi inntrykk av at man driver forsvarlig og bærekraftig.
Fylkesrådene hevder at når de nordnorske fylkene har utarbeida en felles mineralstrategi, så er formålet "å oppnå FNs bærekraftsmål og gi et bidrag til det grønne skiftet." Det er da ganske pussig at da Finnmark fylke få år tidligere utarbeida egen mineralstrategi, sto det der ingenting om verken bærekraftsmål eller grønt skifte. Men målsettingene og politikken var akkurat den samme. Ingen steder i strategien står det hvilke praktiske konsekvenser "det grønne skiftet" får for mineralnæringa. Naturlig nok, ettersom tanken er at det ikke skal få noen andre konsekvenser enn et nytt argument for at gruvedrift må få forrang framfor naturvern og for andre næringer som fiskeri og reindrift.
Om leserne ønsker mer dokumentasjon av dette enn det som er plass til i et avisinnlegg, viser jeg til http://gruve.info. Svein Lund Forfatter "Gull, gråstein og grums"