Nesten halvparten av vindkraftutbygginga i Norge foregår i reinbeiteområde, noe ministrene ikke nevner med et ord i sitt innlegg. 18.06. la Motvind Norge og Naturvernforbundet i Ávjovárri fram en rapport med tittelen "Vindkraft eller reindrift?" Denne har vi skrevet fordi myndighetene har forsømt sitt ansvar med å undersøke hva denne utbygginga har ført til og vil føre til. I rapporten viste vi at all vindkraftutbygging i reinbeiteområder har gitt store skadevirkninger for reindrifta. Det er allerede gitt konsesjoner som vil gi en tredobling av slike inngrep og skader. Konsesjonene til vindkraft i reindriftsområder er gitt på sviktende grunnlag, ut fra konsekvensutredninger der oppdraget har vært å finne MINST mulig som kan telle mot utbygging, og der utbyggere har valgt konsulenter som de vet gir de ønska svara. Disse konsesjonene må derfor revurderes, og de inngrepa som ennå er mulig å stoppe må stoppes. Ifølge ministrene "kan vi ikke trekke tilbake denne rettigheten når byggingen er i gang og utbygger har investert millioner." Hensynet til de internasjonale spekulantene som har investert i norsk vindkraft skal altså settes over hensynet til de mange som mister sitt levebrød i reindrift og turistnæring og som taper millionverdier på boliger, hytter og reindriftsanlegg som nå blir verdiløse, for ikke å snakke om den naturen vi mister for all framtid.
"Ingen næringer kan ha slik uforutsigbarhet", sier ministrene. Hva er forutsigbarheten til reindrifta, der nær halvparten av reinbeitedistrikta i Norge er utsatt for eller trua av vindkraftplaner?
Ministrene hevder at "en konsesjon er en rettighet som er gitt etter en lang og grundig prosess." At prosessen i noen tilfeller har vært lang, betyr ikke at den har vært grundig. I mange tilfeller har myndighetene innrømt at konsekvensutredningene har vært dårlige, men de har likevel gitt konsesjon. Dette gjelder både utredninger om reindrift og om naturmangfold. Myndighetene har gitt vindbaronene rettigheter som de ikke har hatt lov å gi ut, de har tiltatt seg å gi ut andres rettigheter, bl.a. reindriftas. Vi har i rapporten dokumentert at disse konsesjonene er gitt i strid med norske lover og internasjonale konvensjoner, og det eneste holdbare er derfor å oppheve disse og eventuelt starte behandlinga på nytt, på et lovlig grunnlag.
Ministrene ønsker å videreføre den unntakstilstanden som blei innført i 2009, da vindkraftutbygging blei tatt ut av normal kommunal arealplanlegging etter plan- og bygningsloven, og energimyndighetene NVE og OED i praksis blei satt til å styre både areal-, miljø- og reindriftsspørsmål ved vindkraftutbygging. Som de sjøl slår fast: Norge har overskudd på kraft, vi er ikke i en tvangssituasjon. Det er derfor ingen grunn til å holde på en unntakstilstand som bryter med all normal saksbehandling. Bru og Rotevatn tar for gitt at vi skal bruke mer elektrisitet framover. Ikke et ord fra den kanten om mulighetene til å spare strøm, og dermed spare natur. Om man hadde satsa like mye på energieffektivisering som det er satsa på å subsidiere vindkraftutbygginga, kunne hele denne utbygginga vært spart. Ministrene avslutter innlegget med: "Vi må roe ned debatten – og vi må roe ned utbyggingen." Vi forstår at de ønsker og roe ned debatten, og stoppe den stadig økende motstanden. Utbygginga vil ikke bli roa ned av deres tiltak, fordi den vil fortsette i samme enorme tempo i minst halvtannet år på grunnlag av allerede gitte konsesjoner, som de nekter å røre. Debatten og kampen mot naturødeleggende vindkraftutbygging trenger snarere å skjerpes, inntil Stortinget slår fast at denne utbygginga allerede har ødelagt nok av natur og reindriftsområder i Norge.
Svein Lund, redaktør "Vindkraft eller reindrift"
Her er innlegget av ministrene:
Vindkraft på land har fått mye oppmerksomhet det siste året og vekker sterke følelser hos mange. Nettopp derfor er det viktig at vi har en vindkraftpolitikk som blir forstått, og som gir forutsigbare rammer for dem som blir berørt.
På få år har mye endret seg innen vindkraft. Teknologien har utviklet seg raskt, og kostnadene har gått ned. I 2021 løper fristen for el-sertifikater ut, en støtteordning som gjør det mer lønnsomt å bygge ut fornybar energi. Det bygges derfor ut mange steder. Dette er ønsket og lagt til rette for av ulike regjeringer, storting og lokale interesser gjennom mange år.
Samtidig tilsier den raske teknologiutviklingen og de mange utbyggingene at vi må se med nye øyne på konsesjonsbehandlingen av vindkraftsaker. Enkelte prosjekter har fått svært mye oppmerksomhet, med krav fra motstanderne om at konsesjonen trekkes tilbake. Men en konsesjon er en rettighet som er gitt etter en lang og grundig prosess. Selv om vi skulle ønsket det, kan vi ikke trekke tilbake denne rettigheten når byggingen er i gang og utbygger har investert millioner. Ingen næringer kan ha slik uforutsigbarhet.
På den andre siden er det ikke vanskelig å forstå frustrasjonen hos naboer som etter mange års venting opplever at en vindkraftpark får en annen utforming enn den som opprinnelig ble foreslått. I stortingsmeldingen for vindkraft på land foreslår vi en rekke innstramninger, hvor kravene til nye vindkraftverk skjerpes og kommunene får en tydeligere rolle i konsesjonsbehandlingen.
Nå skal ikke kommunene bare være høringspart, men også delta aktivt i hele prosessen. I tillegg blir det en regionvis samlet behandling slik at hele fylket, eller regionen, skal sees under ett. Dette er viktig for lettere å kunne vurdere sumvirkninger og virkninger for den eksisterende produksjonen og kraftnettet. Enkelte mener kommunene bør få vetorett. Dette er ikke riktig vei å gå. For det første har kommunene under dagens system i praksis vetorett allerede. Myndighetene har knapt gitt konsesjon til et vindkraftverk der kommunene har vært imot. Flere kommuner har siden ombestemt seg. Vi vil nå ta grep slik at kommuner skal kunne stole på at det de sa ja til, er det prosjektet som blir bygget.
For det andre er en sikker og stabil kraftforsyning et nasjonalt ansvar. Ny og eksisterende kraftproduksjon, kraftforbruk og overføringsnett krever samordning på tvers av kommune- og fylkesgrenser. I tillegg skal nasjonale miljøhensyn sikres. Det ivaretas best gjennom konsesjonsbehandling etter energiloven, ikke gjennom kommunal behandling etter plan- og bygningsloven og dermed kommunal vetorett.
Vi har i dag et kraftoverskudd. Samtidig kan kraftbalansen variere mye mellom år og sesonger, og både kraftproduksjon og kraftledninger tar mange år å få på plass. Vi kan ikke slå oss til ro med en god situasjon i kraftforsyningen i dag. På lang sikt vil vi bruke mer elektrisitet, og vi skal erstatte fossil energi i flere sektorer. Derfor kan vi ikke avskrive vindkraft framover, men vi kan stille langt strengere krav til nye prosjekter. Når det gjelder lokal og regional medvirkning, vektlegging av natur og tiden det tar for å få avklart et prosjekt. Vi mener det fortsatt skal være rom for videre utbygging i Norge, men vi må ta ned utbyggingstakten. Vi må roe ned debatten – og vi må roe ned utbyggingen.
Til startsida