Norsk Bergindustris generalsekretær Elisabeth Gammelsæter er i Finnmark Dagblad 16. oktober sint på Kystdirektoratet, som har gått kraftig ut mot bruk av fjordene til utslepp av store mengder gruveslam. Gammelsæter uttrykker at ho er stolt av norsk miljølovgiving og høge miljøstandarder. Store ord kommer og går, praksis er at Norsk Bergindustri arbeider for at Norge skal ha lavere miljøstandard for gruveindustrien i når det gjelder påvirkning på livet i havet. Etter sterk internasjonal motstand har de fleste landa i verden nå slutta med å sleppe gruveslam ut i havet, og i tillegg til Norge er det i dag bare ei gruve i Tyrkia (3000 meters djup), ei gruve i Indonesia (3000-4000 meters djup) og ca 4 gruver i Papua New Guinea (800-1000 meters djup). I Norge skjer igangværende og planlagde utslipp på vesentlig grunnere vann, de fleste på 40 – 80 meters djup og i Førdefjorden på 300-150 meters djup. Det vil si at de norske utslippa skjer i dei biologisk mest aktive og viktige områda for livet langs kysten.
Gammelsæter innrømmer at alt liv på botn vil forsvinne i deponiområdet, og det vil si i heile gruvas levetid og ei god stund etterpå. For Repparfjord dreier det seg om et deponiområde på 5 kvadratkilometer, og det er sannsynlig at slammet vil spre seg en god del lengre ut. Dersom vi bruker regelverket til Vannforskrifta, så vil et slikt fjordområde bli regna å ha «svært dårlig økologisk tilstand» uavhengig av innhold av kjemikalier eller tungmetall. For utslippet i Repparfjord sier Direktoratet for Naturforvaltning i tillegg at innholdet av tungmetall i slammet blir så stort at en ikke får god kjemisk tilstand, og skriver: «Kobberkonsentrasjonen i avgangsmaterialet ligger ca 3 ganger høyere enn for Klif sin tilstandsklasse V (svært dårlig) for sedimenter.» DN meiner at dette vil «være meget skadelig» for bunnlevende organismer, mens Gammelsæter hevdar: «Jakobsens (Kystdirektoratet) påstand om avgang med høyt kobberinnhold fra Nussir har heller ikke rot i virkeligheten».
Gammelsæter gir oss også inntrykk av at vi må godta sjødeponi dersom vi vil ha metall til solceller, vindmøller og batteri. Det er ikke underlig at gruveindustrien ønsker å få slippe gruveslammet i fjordene, for det er langt rimeligere enn å ta et godt miljøansvar for overskuddsmassen fra gruvene, der de finner annen bruk for massen og legger så mye som mulig tilbake i gruva, slik at det blir lite eller ikke noe behov for deponi.
Vi kan ha noe å lære av India, som i 2008 vedtok en nasjonal gruvestrategi med ei nasjonal målsetting å få gruver uten avfall, og i dag gir de konsesjon til de gruveselskapa som klarer å bruke opp mest av materialet med minst behov for deponi.
I innlegget til Norsk Bergindustri forsøker generalsekretæren å skryte av det gode samarbeidet de har med Norges Fiskarlag, med felles seminar m.m. Men hun passer seg vel for å fortelle hva Fiskarlaget har uttalt om sjødeponi. Så godt som alle organ som har ansvar for at fiskerinæringa fortsatt kan levere rein fisk fra reint hav, har tatt avstand fra dumping av gruveavfall i norske fjorder. Argumenta mot en slik praksis er mange og motstanden er økende. Standpunktet til Norsk Bergindustri er naturlig og logisk ut fra deres interesser. Argumenta for sjødeponi er egentlig bare ett: Det er billigere for gruveindustrien og gir aksjonærene større profitt. Men ønsker virkelig staten at dette argumentet skal være overordna all hensyn til naturen og til sjømatnæringa?
Naturvernforbundet i Finnmark
Svein Lund
Til startsida