Debattinnlegg sendt aviser i Finnmark 05.05.2009, trykt i Altaposten, Ságat, Finnmarken og Finnmark Dagblad

Reindrift, lov og orden

Media i Finnmark har den siste tida vært fulle av angrep på reindrifta. Reindrifta hindrer all næringsutvikling i fylket, hindrer folk å gå i fjellet, hindrer folk i Nervei å få veg osv. Mange av disse angrepa er prega av holdninga at man skal ikke bry seg om hva reindriftssamene måtte mene eller hva som er lov og rett, men bare ture fram. Dette kom sist fram fra DNA-ordføreren og flere andre politikere i Hammerfest. I samme by har Høyre tatt til orde for at reindrifta på Kvaløya må avskaffes. Dette partiet snakker ellers høyt om å verne næringsfriheten.

De fleste av dem som nå uttaler seg mot reindrifta er til vanlig sterke tilhengere av lov og orden. Men dette gjelder visst ikke i forhold til reindrifta. Her kan man bare overkjøre alt som heter juridiske hensyn og lovfesta rettigheter. For eksempel skreik man opp da reindriftsadministrasjonen og flertallet i FeFo-styret ville følge regelverket ved å kreve konsekvensutredning før gruveselskapa fikk gå løs på fjella i Kvalsund. Reindrifta har blitt skjelt kraftig ut for å ha stoppa vegen til Nervei. Men anleggsstansen er faktisk gjort av domstolen. Det kan jo tyde på at saksbehandlinga tidligere ikke har fyllt lovens krav, men dette perspektivet har blitt helt borte i den opphissa diskusjonen.

Ellers i samfunnet er det en god regel at man forsøker å løse interessemotsetninger med fredelige diskusjoner før man går til konfrontasjon. Men det gjelder visst heller ikke overfor reindrifta. Siste året har turistforeninga (DNT) og lokallaget Hammerfest turlag begge satt igang arbeid med turløyper. I begge tilfellene blei planene laga uten at man tenkte på å spørre dem som i første rekke har næringsmessige interesser i disse områdene; reindrifta, og for DNT-løypa over vidda også fastboende samiske utmarksbrukere. De fikk først høre om planene gjennom media, og reagerte da mot at de ikke først var blitt spurt hvordan dette kunne gjennomføres slik at det ikke var til skade for reindrifta. Dermed starta det med konfrontasjon i stedet for samarbeid. Men de høyrøsta politikerne og debattantene i media har ikke retta noen kritikk mot turistforeninga, bare mot reindrifta.

Reindrift har vært drevet over mesteparten av Finnmark i mange hundre år, og norske myndigheter har slått fast at næringa har et sjølstendig rettsvern på grunnlag av «alders tids bruk». I tillegg sikrer reindriftsloven retten til reindrift i de beitedistrikter som er i bruk i dag. Det vil si at ingen kommune kan gjøre vedtak om å forby reindrifta i sitt område, eller at lovverket ikke skal følges når det er konflikter mellom reindrift og annen bruk av beiteområder.

Det er skremmende å se at når det gjelder forholdet til reindrifta forsvinner alle normale krav til saklig oppførsel og politisk behandling. Da trenger man ikke ha kunnskap om det man snakker om, trenger ikke se saka fra motparten si side og trenger ikke følge loven. I gamle dager hette det at det er forskjell på folk og finn. Man må spørre om det er den tankegangen som lever ennå.

Kritikerne synes bare å se det negative med reindrifta, ikke hva næringa betyr positivt, både for dem som driver den, for videre sysselsetting med reinprodukter, for samisk kultur og språk, for turismen og ikke minst for at vi alle kan få kjøpt reinkjøtt og skinn. Men reindrifta er pressa fra mange kanter, og skal den overleve trenger den et vern som regulerer annen bruk av reindriftsområdene.

Det er ikke min mening å forsvare alt som blir gjort i reindrifta. Det er mye som kunne vært bedre der, som i andre næringer. Men om vi kritiserer feil i reindrifta må det være basert på kunnskap og på et ønske om å bevare reindrifta også for framtida.

Svein Lund


Til hovudsida.