Artikkelen starter med at „Gruven i Nussir-fjellet blir den første nye gruven i Norge i moderne tid”. Man kan da lure på når NHO si „moderne tid” starta. Blant historikere er det vanlig å regne moderne tid fra 1500-tallet, mens andre sier at moderne tid i Norge er tida etter 1814. Universitetet i Oslo skriver om „Røros kobberverk i tidlig moderne tid” osv. Vi kan kanskje strekke det lenger, og gå helt fram til den industrielle revolusjonen, som kom til Norge sist på 1800-tallet. Etter alle tilgjengelige definisjoner av moderne tid er det starta ei mengde nye gruver. Blant de siste kan nevnes Náránaš i Guovdageaidnu fra slutten på 1990-tallet, Brønnøy Kalk fra 2002, grafittgruve i Trælen på Senja fra 2007. Når starta NHOs moderne tid?
Artikkelen har 7 spørsmål med egne svar, og vi skal ta for oss disse punkt for punkt.
1. Hva skal utvinnes?
NHO utnevner Nussirfeltet til „en av Norges og Europas største kobberforekomster”
Norges ja, men Europas? Europa har omlag 5% av verdens kobberproduksjon eller rundt 40 ganger det Nussir planlegger å ta ut. Det er store kobberforekomster i bl.a. Russland, Polen, Bulgaria, Romania, Finland, Sverige, Portugal og Spania. Ut fra forventa vekst i kobberutvinninga vil Nussir ta ut omlag 0,05% av verdensproduksjonen.
2. Hvor mange arbeidsplasser vil skapes?
Her går man uten videre god for Nussirs tall på 150+200 arbeidsplasser. Disse ser både bort fra effekten av den pågående automatiseringa av gruvedrift og ikke minst „glømmer” man behendig å trekke fra de arbeidsplassene som går tapt i reindrift, fiske og turisme.
3. Er konsekvensene ordentlig utredet?
„Nussir-prosjektet har vært utredet og saksbehandlet i snart ti år.” Men hvorfor har det tatt så lang tid? Nettopp fordi prosjektet har møtt stor motstand fra svært mange hold, både brukere av området og fagetater, som har påvist feil på feil i utredninger og saksbehandling. Dette blir underslått her.
4. Hva har kobber med „grønt skifte å gjøre”?
Alle elektriske produkter er „helt avhengige av kobber” sier NHO. Det er rett at kobber er et av de mest anvendelige metall til elektriske produkter, men „helt avhengig” er ikke rett. I mange produkter kan det erstattes med bl.a. aluminium, og det skjer da også mer og mer. Noen kobberledninger kan også erstattes av fiberoptiske kabler.
Man utnevner uten videre kobber, kvarts, litium, titan og sjeldne jordmetaller til „grønne metaller”, fordi en del av utvinninga av disse kan brukes i energiproduksjon som ikke direkte sprer ut klimagasser. Da „glømmer” man at utvinninga av disse produktene i seg sjøl produserer mye klimagasser, mineralutvinning er regna å utgjøre omlag 7 % av verdens CO2-utslipp, et tall som vil vokse med økt utvinning. Og det meste av disse minerala brukes til helt andre produkter, som at 90% av titanen går til hvitt fargestoff. Utvinninga av disse mineralene blir ikke grønt av at en liten prosent går til fornybar energi. Vindturbiner krever også store mengder betong og jern. Hvorfor ikke også utnevne kalkstein og jernmalm til grønne med det samme?
5. Hvorfor skal gruveavfallet lagres i sjødeponi i Repparfjorden?
Her kommer den mest direkte årsaka til påstanden min i overskrifta. „Undervannsdeponering foregår på fjord- og sjøbunnen på flere hundre meters dyp.” Det går klart fram av Nussirs egen utredning at det dypeste punktet i det planlagte deponiet er på 90 m. Det er ei lita grop som vil bli fyllt opp på svært kort tid, slik at mesteparten av „deponeringa” vil bli på mellom 30 og 60 meter. Dette kan ikke kalles annen enn blank løgn. Norge er det eneste landet i verden som dumper på så grunt vann. Andre sjødeponi er på flere tusen meters djup. Det eneste deponi i Norge som er planlagt å starte på „flere hundre meters dyp” er i Førdefjorden, der man vil starte på 300 m og fylle opp til 150.
NHO påstår det er gjort grundige vurderinger og at „konklusjonen er at sjødeponiet i liten grad vil påvirke fisk og artsmangfoldet i fjorden utover deponiområdet”. Dette er en påstand fra departement og direktorat, støtta på konsulenter betalt av utbygger, som er stikk i strid med faglige tilrådninger fra bl.a. Havforskingsinstituttet og Fiskeridirektoratet.
Videre påstår man at „livet vender tilbake til deponiområdet når prosjektene avsluttes”. Nylige undersøkelser i Jøssingfjorden, der deponeringa stansa for 35 år siden, viser at det ennå ikke har skjedd. Et visst liv, ja, men langt fra det som var der før.
6. Går sjødeponiet ut over bestanden av laks og torsk?
„Verken laksen eller torsken vil etter direktoratets vurdering bli særlig berørt av sjødeponiet”. Arrogansen overfor alle faglige instanser kunne knapt vært større. Vestfinnmark Jeger- og Fisk som forvalter Repparfjordelva har med grundig statistikk vist at ved forrige deponering holdt laksen på å dø ut, fordi smolten ikke overlevde forurensinga av fjorden. De som fiska i fjorden på 70-tallet forteller om ubrukelig fisk pga. forurensinga og det tok langt tid før bestanden tok seg opp igjen. Nå skal det dumpes rett på kysttorskens gyteområde. De som skriver at bestanden ikke vil bli berørt er enten totalt uvitende om alt som gjelder fisk eller de vet at de lyver.
7. Er Nussir-prosjektet i strid med reindriftsinteressene?
Her innrømmes en viss påvirkning, som man likevel bagatelliserer til „i verste fall unnvikelse av rein og til slutt lavere produksjon”. Dette er å fullstendig tilsidesette alle faglige vurderinger av dem som kan reindrift. Departementet mener „tiltaket ikke vil stride mot folkerettslige forpliktelser overfor samene”. At Sametinget (minus to FrP-representanter) mener det motsatte er ikke verdt å nevne. Man nevner at NFD har foreslått avbøtende tiltak for reindrifta, men ikke at disse ikke engang oppfyller de krav som var stilt i konsekvenutredninga om reindrift.
Hvem er NHO?
NHO står som kjent for Næringslivets Hovedorganisasjon. Vi trenger sjølsagt et næringsliv, men hvilket næringsliv står de for? Av deres egne bransjeorganisasjoner har Sjømat Norge og NHO Reiseliv gått mot gruver med sjødumping. Det samme har næringsorganisasjonene for fiske og reindrift. Er ikke dette næringer med livets rett?
NHO er ikke en organisasjon for hele næringslivet, det er en organisasjon for den internasjonale spekulasjonskapitalen som vil tjene penger på alt det kan tjenes på, uten hensyn til naturen og framtida.
Til startsida