Historia om striden om vindkraft i Norge er ikke skrevet. Om man googler "Norsk vindkrafthistorie" får man tilbake spørsmålet: "Mente du Norsk vannkrafthistorie?".
Vi mangler ei oppsummering av hvordan vindkraft blei drevet fram fra nesten ingenting til landets største naturinngrep på et par tiår. Hvem sto bak og hvorfor? Hvem har tjent på det, hvem har tapt og hvordan har vindkraftsaka splitta norsk miljøbevegelse omtrent på midten?
Dette er noen momenter til denne historia, med hovedvekt på miljøargumenta for og mot vindkraft. Her er spesielt lagt vekt på hvordan vindkraftspørsmål er behandla av Norges største miljøorganisasjon, Naturvernforbundet.
I dag blir vindkraft først og fremst kjørt fram som et miljø- og klimatiltak. Firmaet med det vakre navnet "Norsk Vind A/S" markedsfører seg med "Vi bygger lavutslippsamfunnet" og teksten "Fremtiden er elektrisk". Vi får vite at "Vindkraft er rangert som den teknologiløsningen som gir best klimakutt-effekt og minst miljø-fotavtrykk av alle de fornybare og fossile måtene å lage elektrisitet på." Dette er kobla sammen med klokka som tikker ned mot 2030, da klimagassutslippa skal være halvert, og tilhørende tekst: "Mens vi debatterer om hvilke tiltak vi skal sette i gang, eskalerer klimakrisen for hver time, dag og måned som går." Budskapet er klart: Vindkraft skal redde klimaet, uten vindkraft går det til helvete. Dette premisset er godkjent av alle stortingsparti med ett lite unntak, av de fleste miljøorganisasjoner og så godt som alt av media.
Man får i dag inntrykk av at vindkraft blei starta som et klimatiltak. Men var klima begrunnelsen fra starten? Verken da den første vindturbinen produserte strøm i USA i 1888 eller da Norges første vindturbin blei reist i 1916 var det noen som snakka om vindkraft som klimatiltak. Det var det ikke da miljøaktivister i Norden på 1970/80-talet stilte krav om satsing på vindkraft og solkraft, som alternativ til kjernekraft. Heller ikke da elektrisitetsdirektøren i 1978 fikk oppretta «Styringsgruppe for vindkraft», eller da det på statsbudsjettet 1979 blei bevilga 2,2 millioner til vindkraftformål. Mange lanserte vindkraft som ei lokal energiforsyning som skulle sikre strøm til utkantene uten lange og dyre overføringslinjer.
I 1980 kom regjeringa med ei Energimelding.[1] Denne la opp til fortsatt vannkraftutbygging og liten satsing på det man omtalte som "alternative energikilder". Naturvernforbundet var så uenig i denne at man laga ei egen motmelding[2]. Målet var å "få mer elektrisitet uten å bygge ut mer vannkraft", og et av virkemidlene skulle være vindkraft.
Noe skjedde likevel i statsapparatet og det blei oppretta et demonstrasjonsprogram for vindkraft, som NVE overtok ansvaret for i 1983. Dette programmet hadde som mål 10-15 anlegg innen 1993. Det blei likevel ikke noe av denne utbygginga i første omgang.
I 1990 ga Naturvernforbundet ut heftet "Det er energi i vinden".[3] Der blir det sagt bl.a.:
Vindmøller er miljøvennlige kraftproduksjonsanlegg:
— kan tilpasses omgivelsene, selv om kulturlandskapet setter begrensninger for hvor vindmøller bør plasseres.
— bygging gir minimale naturinngrep
— representerer minimal fare for fugler
— kommer ikke i konflikt med jordbruksinteresser
— de kan lett fjernes etter endt bruk
Vindkraft — Naturvernforbundet krever:
— Fortsatt satsing på teknisk og praktisk utprøving av vindmøller i Norge. En bør satse på desentralisert bygging fremfor bygging av store vindmølleparker.
— Større andel vindkraft i det norske kraftsystemet ...
— Statlig støtte må gis til oppføring av vindmøller ...
— Miljøavgifter må innføres på energikilder som medfører vesentlige inngrep i naturen, og som gir forurensinger til jord, vann og luft. Dette vil favorisere vindmøller (og andre fornybare energikilder som sol, bioenergi og bølgekraft) fremfor bruk av bl. annet fossile brensler som kull, olje og naturgass.
Ved årtusenskiftet var vindkraftutbygginga godt i gang og det var etablert en allianse mellom politikere, offentlig forvaltning og miljøbevegelsen. Motivet kunne være noe forskjellig, bl.a. så NVE vindkraft som et supplement til videre vannkraftutbygging, mens Naturvernforbundet så det som et alternativ for å slippe å få bygd ut flere vassdrag. Mens vindkraft i Norge var et alternativ til kjernekraft og vannkraft, var det i andre land alternativ til kullkraft, da mest begrunna i den lokale forurensinga fra kullkraftverk og kullgruver.
I innlegget Landet som glemte sin energihistorie[4] skriver Erling Diesen, Energiveteranene og Sverre Sivertsen, Motvind Norge: "Vindkraftsatsingen var politikerstyrt og tilskyndet av EUs krav om at alle medlemsland skulle øke fornybar-andelen. Miljøvernorganisasjonene gjorde seg til sterke talspersoner for en rask vindkraftutbygging. Olje- og energidepartementet var utålmodig og la press på NVE for å få fortgang i konsesjonsarbeidet." Vi var på god vei mot det som seinere har blitt kalt "det miljøindustrielle kompleks".
Når kom så argumentet med at vindkraft var nødvendig for klimaet? Det er vanskelig å si når det var framme første gang, men noe av det første vi har funnet er i Naturvernforbundets omtalte hefte fra 1991: "Jorda vi lever på trues av drivhuseffekten og forsuring av jord og vann. Dette skyldes i stor grad energikilder som kull, olje og gass. ... Innen sektorene industri. samferdsel, boliger og bygg m.fl. forbrukes fossile brensler som medfører utslipp av forurensende gasser og stoffer. Disse utslippene skaper drivhuseffekten som er av de største globale miljøproblem vi står ovenfor. Ikke alle energikilder gir like store negative miljøvirkninger. Kilder som vind, bølger, sol og biomasse er blant de mest miljøvennlige."
For øvrig virker det som klimaet spilte liten rolle i denne tida, og først kom inn for fullt etter årtusenskiftet. Etter FNs klimapanel og den første internasjonale klimakonferansen i 1995 leita både stater og naturvernere etter alternativer til fossilt brennstoff. Fra 1997 satte EU mål for økt "fornybarandel" av kraftproduksjonen og i 2001 kom dette i form av et fornybardirektiv, som i 2005 blei gjort gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen.
I 2002 blei Zero oppretta som miljøstiftelse for reduserte klimautslipp, av tidligere aktive i Natur og Ungdom og Bellona, og presenterte seg slik: «Vi har kun én oppdragsgiver: klimasaken». Spørsmålet om påståtte klimatiltak kan være ødeleggende for naturen og naturbaserte næringer var altså ikke tema for Zero da, og har heller ikke vært framtredende siden. Derimot har Zero aktivt framstilt skadevirkningene av vindkraft som minimale.[5]
Etter hvert blei klimaet det helt dominerende argumentet for vindkraftutbygging og alle som reiste kritikk mot vindkraftsatsinga fikk høre at de svikta klimaet og klodens framtid. Da Miljøvernforbundet i 2012 demonstrerte mot vindkraft utafor Natur og Ungdoms vindkraftkonferanse, uttalte leder Silje Lundberg at Miljøvernforbundet ikke har tatt inn over seg klimautfordringen vi står overfor.[6]
I 2012 arrangerte Natur og Ungdom vindkraftkonferanse, og Miljøvernforbundet arrangerte motdemonstrasjon på utsida
(Kilde: https://www.aftenbladet.no/aenergi/i/2yqPr/demonstrerer-mot-miljoeungdom)
Klimaargumentet bli ikke bare brukt av miljøvernere, men også av dem som har økonomiske interesser i utbygginga: "For hvert panel og for hver turbin kuttes det utslipp, og verden kommer litt nærmere å bekjempe de ekstremt farlige globale klimaendringene." (Øyvind Isachsen, adm.dir. Norwea)[7]
Den begynnende motstanden møtte svært skarpe reaksjoner fra forkjemperne for vindkraft, enten disse forsvarte vindkraft som miljøprosjekt, eller forsvarte egne økonomiske interesser. Blant dem som fikk gjennomgå var "Næringslivets kystaksjon": "Feilslått og håpløst mener så vel Natur og Ungdom som NORWEA. Vi trenger miljøvennlig energi for å kutte klimagassutslippene. Å bekjempe en av verdens mest miljøvennlige energiformer er å gå baklengs inn i framtida sier Kismul. Vi kan ikke la egoistiske næringsinteresser diktere miljødebatten sier leder Bård Lahn i Natur og Ungdom."[8] Her var forøvrig en nær forbindelse, da Ane Kismul, som fram til 2006 var leder i Natur og Ungdom, seinere samme år blei generalsekretær Norwea – Norsk vindkraftforening.
I 2009 bevilga Enova 1,1 mrd. kr. til fire vindkraftprosjekt. Teknisk Ukeblad fikk da denne kommentaren: Natur og Ungdom mener regjeringen til tross for store ord og løfter i valget ikke har klart å sette i gang ny vindkraftproduksjon i Norge. De er svært fornøyde med at tildelingen endelig kommer. – Regjeringen har hatt alle forutsetninger for å utløse mer vindkraft. Med gode vindkraftprosjekter og en befolkning som ønsker parkene velkommen, er det flott at regjeringen endelig satser fornybart. Likevel er det ikke blitt lagt nok penger på bordet, sier Silje Lundberg, fagmedarbeider energi i Natur og Ungdom.[9]
Helt fra grønne sertifikater blei innført i Sverige i 2003 tok bedrifter og bransjeorganisasjoner i Norge, i samarbeid med miljøstiftelsen Bellona, opp krav om lignende støtteordninger her. FrP, Høyre, KrF og Venstre fremma forslag i Stortinget om at Norge skal slutte seg til det svenske markedet for grønne sertifikater for fornybar kraftproduksjon. Da forhandlinger om dette ikke førte fram, uttalte en samla opposisjon at regjeringens satsing på fornybar energi var en skuffelse. I tillegg til de nevnte partia slutta også RV seg til denne kritikken.[10] Blant dem som klaga over at det ikke blei satsa mer på vindkraft, var både Naturvernforbundet og Natur og Ungdom.
Jens Stoltenberg var statsminister i den tida da vindkrafta blei pressa fram og blant de få som var kritiske. I sin sjølbiografi skreiv han om vindkraftsatsinga: ”Et interessefellesskap mellom industri, næringsorganisasjoner og deler av miljøbevegelsen (…) presser frem (slike) beslutninger, og det blir nesten umulig å stå opp for helheten og samfunnets samlede interesse”.
Uten støtten fra miljøbevegelsen hadde dagens vindkraftsatsing knapt vært mulig, og det hadde da heller ikke vært et slikt press mot reindrifta til å avgi land for «grønn» energi. Hvor langt dette samarbeidet gikk går fram av en kronikk publisert 27.09.2012, undertegna av Zero, Natur og Ungdom, Norwea og Småkraftforeninga: «Norsk fornybar energi må få lov til å nå sitt fulle potensial, det er det som er viktig i dag». Kronikken inneholdt ingen reservasjoner om å holde verdifulle naturområder eller reindriftsområder unna vann- og vindkraftutbygging.
Etter som større vindkraftverk blei bygd ut og planlagt, blei det også mer motstand. Denne var i starten mest lokal og gikk på ødelegging av natur, landskap og ofte reinbeite. Naturvernforbundet engasjerte seg i lokale kamper mot bestemte vindkraftanlegg, og opplevde da i noen tilfelle å møte sin egen ungdomsorganisasjon på den andre sida. Flere og flere begynte å se vindkraft som en trusel mot naturen, mens andre mente hovedsida var at vindkraft var nødvendig for klimaet. Dette toppa seg på Naturvernforbundets landsmøte i 2013, som med omlag 3/5 flertall vedtok en mer negativ politikk overfor vindkraft. Forbundet skulle heretter gå mot naturødeleggende vindkraft, men det blei likevel stående en prinsipiell støtte til vindkraft som energiforsyning og klimatiltak.
I 2013 blei det for første gang danna en egen organisasjon mot vindkraft, La Naturen Leve. LNL har aldri blitt noen masseorganisasjon og har ikke lokallag, men har spilt en viktig rolle i å spre informasjon om vindkraftspørsmål.
Tidlig på 2000-tallet var det gitt ei rekke konsesjoner som ikke blei iverksatt, da det ikke blei regna som lønnsomt. De grønne sertifikata gjorde vindkraftsatsing langt mer lønnsomt, og innenlandske og utenlandske spekulanter blei trukket til dette investeringsobjektet. Da det blei klart at støtte bare ville bli gitt i en viss periode og at denne nærma seg slutten, blei det fart i utbygging og søknader. I mellomtida hadde prosjektene vokst og flere så ulempene, noe som førte til lokal motstand og aksjoner, både mot anlegg med konsesjon og mot nye søknader. Det blei danna ei rekke lokale motstandsgrupper, og med utgangspunkt i dette blei den landsomfattende Motvind Norge danna i 2019. Tross organisatoriske problemer vokste den raskt til nesten 20000 medlemmer.
Motstanden dreidde seg fra starten om enkelte anlegg og vindkrafttilhengerne kunne lett avvise dem med at det var egoister som ikke ville bidra i egne områder (NIMBY – Not in my backyard). Etter hvert utvikla motstanden seg til å bli mer generelt mot inngrep i inngrepsfri natur, friluftsområder og reinbeiteområder, og mer generell motstand mot vindkraftutbygging. Det blei trukket fram problemer som støy, lysblink, iskast, mikroplast og oljelekkasjer. Det blei stilt spørsmål ved om vindkraft kan kalles fornybar, når så mye natur blir ødelagt for alltid og det brukes så store ikke-fornybare ressurser til konstruksjonene. Man viste til at vindkraft krever balanseenergi fra andre kraftformer, og at i Norge betyr det at vannkraftverk vil måtte drive effektkjøring som øker skadene for fiskebestander og landskap. Det blei også spurt om Norge trenger mer energi og søkt andre alternativer som energieffektivisering og redusert forbruk. Mange avviste hele fortellinga om vindkraft som klimatiltak. Denne prinsipielle motstanden har vokst kraftig de siste åra og blitt ei stor utfordring for både miljøorganisasjoner og miljøpartier.
For mange medlemmer av Naturvernforbundet som kjempa aktivt mot vindkraft, blei den lunkne holdninga til egen forbundsledelse et større og større problem, ikke minst etter at andre organisasjoner har vist en langt mer klar holdning og aktiv rolle. Dette førte til at en del medlemmer har meldt seg ut, for i stedet å satse på Motvind og tildels Miljøvernforbundet. Langt flere har gitt uttrykk for at de vurderer å melde seg ut, i alle fall dersom ikke landsmøtet våren 2021 fører til en klarere vindkraftmotstand.
Naturvernforbundet vedtok i 2018 å gå inn for total stopp i vindkraftutbygging i reinbeiteområder. Natur og Ungdom har langt på veg innrømt at de i sin vindkraftiver har vært med på å skade samene og reindrifta, noe som kommer fram i innlegget "Når samiske rettigheter og miljøvern kolliderer"[11] fra januar 2021. Nå sier NU i sin miljøpolitiske plattform på ene sida generelt at "Det må ikke legges beslag på viktige beiteområder for tamrein", mens man under energi nøyer seg med at "Utbygging av vindkraft må ta hensyn til naturmangfold, primærnæringer og urfolk."
SV har "gått inn for ikke gi konsesjon i samiske områder inntil rettssituasjonen er avklart gjennom behandling av Samerettsutvalg II".[11a] MDG "sier nei til alle vindkraftprosjekter som svekker livsgrunnlaget til urbefolkning."[12] Både SV, MDG og NU [13] holder fast ved at vindkraftutbygging egentlig er miljøvern, siden den skal motvirke klimaendringene, og sjøl om de har reservasjoner mot vindkraft i reinbeiteområder er ingen av dem helt konsekvente på dette.
Pernille Hansen var som sentralstyremedlem i Natur og Ungdom blant dem som aktivt arbeida for økt vindkraftutbygging.[13a] Som kandidat til nestleder i Naturvernforbundet blei hun i mars 2021 spurt om hvordan hun nå så på Natur og Ungdoms arbeid for vindkraft. Hun sa da at de hadde tatt for lite hensyn til samene, men det var også det eneste hun beklaga.
Naturvernforbundet har de siste åra vedtatt å prioritere kamp mot to vindkraftprosjekter. Natur og Ungdom vil vurdere de forskjellige prosjektene hver for seg. Ledere i disse organisasjonene kan da stå opp og holde taler mot vindkraft på Frøya, Kalvvatn, Fosen eller Laksefjordvidda, samtidig som de enten støtter eller stilltiende godtar utbygging andre steder. For lokalbefolkning og reindriftssamer ved Kalvvatn var det sjølsagt viktig at man stoppa dette anlegget. Det var også et tap for utbyggeren. Men vindkraftutbygginga som helhet er et sjansespill der ikke alle investorer og konsulentene deres kan vinne. Planene er langt større enn kapasiteten til å ta strømmen unna, og NVE / OED vil måtte gi en del avslag for at det ikke skal bli bygd anlegg som ikke vil bli brukt. Vindkraftindustrien er et troll med mange hoder og kapper man ett vokser det nye fram igjen. Skal man verne norsk natur mot vindkraftrasering, må derfor kampen ikke bare føres anlegg for anlegg, men ramme trollet i hjertet, ved å få endra regelverket slik at det blir umulig å gi flere konsesjoner.
Sjøl om det har vært strid om vindkraftutbygging i minst 15 år, har det først i de aller siste åra blitt ei sak i riksmedia. Så seint som ved valget 2019 ville NRK ikke lage sak av vindkrafta, fordi man så det som bare lokale saker, og dessuten var miljøbevegelsen for vindkraft og da var det ikke noen miljøsak. Flere miljøorganisasjoner og partier er svært splitta i vindkraftspørsmål, men holder de debattmøter med innledninger fra begge sider? Hvorfor er ikke vindkraftsaka satt opp som hovedsak på Naturvernforbundets kommende landsmøte? Ingen partiledelser er mot vindkraft, men de vet at meningene er svært delte blant deres medlemmer og velgere. Derfor er det tryggest å ikke flagge det for høyt i valgkampen.
Etter at skadevirkningene ved vindkraft har blitt mer kjent, er det ikke like artig for mange av dem som mest iherdig har fremma vindkraft å bli mint på dette. Om vi leser Natur og Ungdoms framstilling av egen historie[17], er ikke vindkraft nevnt med et ord, sjøl om det er en av de få kampene organisasjonen faktisk har vunnet.
Under arbeidet med å samle denne historia har jeg fått et inntrykk av at mange i miljøbevegelsen ikke ønsker denne gravinga. Vi skal ikke se bakover, men framover, sier de. Det lyder som et ekko av daværende H+FrP-regjering, som ikke ville ha sannhetskommisjon om fornorskinga av samene. Regjeringa blei heldigvis nedstemt, og heller ikke denne historiegranskinga lar seg stanse. Også her gjelder det gamle ordtaket: Veien fram går først tilbake.
09.04.2021 blei det på Naturvernforbundets Facebookside lagt ut en plakat med tektsten "Nei til vindindustri i urørt natur". Dagen etter kom det ny plakat med ny tekst: "Nei til naturødeleggende vindindustri". Oppslaga er altså tilsynelatende mot vindkraftutbygging. Men denne motstanden har klare forbehold. Først gjaldt den i "urørt natur". Etter skarpe reaksjoner som viste til at urørt natur knapt finnes i Norge, blir det endra til å avvise den vindindustrien som er "naturødeleggende". Men det er et høyst subjektivt kriterium og ingen vindkrafttilhengere vil si at deres prosjekter er naturødeleggende. Man åpner altså for å si ja til vindkraft dersom naturen ikke er urørt eller dersom den ikke blir helt ødelagt. Ennå en dag seinere kan vi så lese teksten: "For at samfunnet skal fase ut fossil energi, trengs fornybar elektrisitet." Naturvernforbundets ledelse ønsker altså mer utbygging av vindkraft. I motsetning til Natur og Ungdom og Greenpeace, som har flagga sin vindkraftstøtte høyt og tydelig, kan ikke vindkrafttilhengerne i Naturvernforbundets ledelse gjøre det. De vil da komme i motsetning til de mange medlemmene og aktivistene som kjemper mot vindkraft rundt i landet. I stedet forsøker man å ri to hester på en gang. Det er en øvelse som sjelden går bra i lengda.
Om knappe to uker har Naturvernforbundet landsmøte. Der vil det komme opp forslag som sier konsekvent nei til vindkraftutbygging på land og hav.[17] Vedtak og valg på dette landsmøtet vil være avgjørende for Naturvernforbundets framtid.
Svein Lund
[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[7a]
[7b]
[8]
[9]
[10]
[11]
[11a]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]