Næringsministeren forsvarer der Nussir med at prosjektet har „tverrpolitisk støtte lokalt og stor støtte i fylket”. Denne myten blir gjentatt til det kjedsommelige, men som ikke blir mer sant for det. Prosjektet er ikke „gruvedrift i Kvalsund”, men den konkrete planen inkludert sjødeponi. Dette har aldri hatt tverrpolitisk støtte. I kommunestyret har SVs gruppe gått mot dette hele tida. At Kvalsund arbeiderparti har stemt samla for prosjektet er uttrykk for dette partiet sin velkjente partidisiplin. Lokalbefolkninga er mye mer enn kommunestyret, og motstanden er særlig sterk blant dem som bor i eller har røtter fra Repparfjorden, det området som blir mest direkte berørt. Det er også stor motstand fra dem som fisker i fjorden og elva, og alle deres organisasjoner. Om et flertall eller mindretall av innbyggerne i kommunen støtter prosjektet kan verken ministeren, ordføreren eller undertegna si sikkert, det vi vet er at meningsmålinger som omfatter Kvalsund og Hammerfest gir flertall mot. Det er altså ingen „tverrpolitisk støtte lokalt”. Den „store støtten i fylket” er også i første rekke et spørsmål om fylkestinget, der et flertall støtta Nussir men flere partier gikk mot. Også på fylkesplan viser meningsmålinger flertall mot gruveprosjektet.
Ministeren viser til at kobber er „et metall vi er helt avhengige av for produksjon av en rekke miljøvennlige produkter.” Hvilke „miljøvennlige produkter” er det vi ikke får tilgang til pga. mangel på egenprodusert kobber? Miljøargumentet har nå blitt svært populært, etter at planlegginga av gruva har pågått i et tiår og først etter at tilhengerne fikk behov for et miljøsvar til kritikk fra miljøbevegelsen. Hva er etter ministerens syn et miljøvennlig produkt? Kraftlinjer med monstermaster og vindturbiner over halve landet? Kobbersmøring av båter og oppdrettsnøter?
Ministeren forsikrer meg om at en lang rette faginstanser har vært involvert i behandlinga av Nussir-saka. Det har jeg aldri nekta for. Blant annet har følgende faginstanser uttalt seg mot at gruva skulle få starte etter foreliggende planer: Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, Fylkesmannens miljøvernavdeling Finnmark, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Direktoratet for naturforvaltning, Områdestyret for reindrifta, Reindriftsdistrikt 20 og 22, Norske Reindriftssamers Landsforening, Norges Fiskarlag, Norges kystfiskarlag, Bivdi, Vestfinnmark Jeger og Fiskerforening, Sametinget, SjømatNorge, NHO Reiseliv, samtlige naturvernorganisasjoner. (Noen av disse har seinere trukket tilbake sine innvendinger etter politisk press, men det endrer ikke det faktum at de har uttalt seg mot eller kritisk.)
Alle disse må regnes som faginstanser, da de er fagfolk på sine områder, som vil bli påvirka av den planlagte gruvedrifta. Alle disse faginstansene ser departementet bort fra, bare de instansene som gir dem støtte blir regna som verdt å høre på. Miljødirektoratet er i følge ministeren „våre fremste fagfolk”. Det er for det første ei kraftig nedvurdering av fagfolka som etter sjølstendig vurdering har tatt belastninga med å gå mot et prosjekt som de visste hadde stor politisk støtte. For det andre er Miljødirektoratet først og fremst et forvaltningsorgan, ikke et fagorgan, sjøl om det sikkert er mange med høyere utdanning der. For et direktorat skal det mye til å sette seg opp mot sitt eget departement. Likevel har vi sett at det foregår. I ei tilsvarende sak i Førdefjorden gikk Miljødirektoratet på faglig grunnlag mot å gi utslippstillatelse. Direktoratet blei da instruert av Departementet til også å vurdere de „samfunnsmessige virkningene” av gruva. Direktoratet forsto tegninga og sa da ja. Det første vedtaket var faglig, det andre politisk. Miljødirektoratet har forøvrig ellers aldri avslått en eneste søknad om utslipp fra gruver!
Normalt skal en driftskonsesjon behandles av Direktoratet for mineralforvaltning. I Nussir-saka tok departementet sjøl saka for å være sikker på at svaret blei rett. Direktoratet måtte likevel gi en faglig uttalelse, og denne var uventa kritisk. Kritikken blei stort sett bare oversett av departementet.
Videre forteller ministeren at „fagfolkenes vurdering er altså at laksen i svært liten grad blir påvirket”. Hvilke fagfolk? Den foreninga som har forvalta Repparfjordelva siden 1930-tallet har fulgt utviklinga nøye gjennom den forrige drifts- og deponeringsperioden og lagt fram statistikk som viser at mesteparten av laksesmolten da omkom pga. forurensing. Den som i denne foreninga har arbeida mest med saka er forøvrig utdanna marinbiolog. Likevel påstår ministeren at „fagfolkene” er enige med han. Av konsekvensutredningene om Nussir-planen viser tilhengerne gjerne til Akvaplan-Niva. Det er forlengst påvist at deres undersøkelser inneholder en rekke feil og mangler, bl.a. har de kraftig undervurdert strømmen ved deponistedet. Utredningene fra NORUT, NIKU, Bergfald og SINTEF, som det ikke er påvist feil ved, blir derimot satt til side, da konklusjonene deres ikke passer utbygger.
Det står sterke politiske og økonomiske krefter bak den norske mineralstrategien og mineralsatsinga. Nussir ASA har brukt flere hundre millioner på utredning og propaganda, og fått millioner i statsstøtte. Motstanderne har så godt som ingen økonomiske midler og kan ikke dra nytte av offentlig forvaltning. Likevel har denne planen møtt større motstand enn noe gruveprosjekt i Norges-historia og noe utbyggingsprosjekt siden Alta-kampen. Det er ikke uten grunn.
Svein Lund
leder Naturvernforbundet i Ávjovárri og forfatter av „Gull, gråstein og grums”.
Til startsida