LO er som kjent Norges største fagorganisasjon og oppretta for å forsvare arbeidernes interesser i forhold til arbeidsgivere og offentlig forvaltning. Som tidligere medlem og tillitsvalgt i LO har jeg i alle fall innbilt meg det. Men når det gjelder en av de mest omdiskuterte saker i Finnmark for tida, er LOs synspunkt identisk likt det som kommer fra NHO og regjeringa.
Ingen kan i dag forutsi akkurat hvor store skadevirkningene av Nussir-gruva vil bli. Debatten har gått høyt i 6-7 år, og forskjellige forskningsinstitusjoner og forvaltningsorganer gir motstridende påstander. Derfor er det påfallende at LO-representantene uten fnugg av tvil kan slå fast at alle advarsler om miljøproblemer ved tidligere og framtidige gruver er løgner, at verken Nussir eller Sydvaranger har negative sider, og at gruveetableringa bare vil ha positive sider for Kvalsund og Finnmark. På vel ei halv avisside får de plass til ei mengde grunnløse påstander, vi må nøye oss med å problematisere noen av dem:
1. Mineralnæringen har en lang og stolt tradisjon i Finnmark. Lang – Jo, det er 190 år siden engelsk kapital starta kobbergruver i Kåfjord i Alta, til sammenligning er gruvehistoria nesten 400 år i Nordland og godt over 500 år i flere fylker sørpå. Stolt – Jo, fagbevegelsen i Finnmark kan være stolt av gruvearbeiderforeninga Nordens Klippe i Kirkenes, med parolen «Ned med alteret, tronen og pengevældet», men den passer det vel ikke å minne om i dag, når pengeveldet har blitt LOs beste venn. Av næringas stolte tradisjoner kan nevnes hvordan gruvespekulanten Carsten Anker lura til seg store deler av Sør-Varanger, slik at Sydvaranger med etterkommere ennå i dag ikke trenger å betale avgift til Finnmarkseiendommen, hvordan man i de første driftsåra dreiv så uforsvarlig at en fagforeiningsleder skreiv at A/S Sydvaranger «fabrikkerer invalider en gross», hvordan Sydvarangers tyske og svenske eiere knuste fagbevegelsen på 1920-tallet, hvordan man dreiv rovdrift først på 60-70-tallet og seinere fra 2010, slik at man ødela grunnlaget for langsiktig drift. Det finnes eksempel på langvarige arbeidsplasser i Finnmarks gruvehistorie, men det normale er det motsatte, med driftsperioder på 1-7 år før bedriftseierne har stukket av og etterlatt sår i naturen og forgifta vann til etterkommerne.
2. Tidligere var Finnmark mineralfylket nr. 1 i Norge. Når da? I to tilfeller i historia har en mineralbedrift har gitt betydelig del av sysselsettinga i Finnmark, Kåfjord kobberverk på 1800-tallet og Sydvaranger i de fire periodene det har vært drift der. En svale gir ingen sommer, og en bedrift (av gangen) gjør ikke et fylke til et mineralfylke. Til sammenligning har Nordland hatt ei langt mer allsidig og spredt mineralnæring. Derimot har Finnmark i mange hundre år vært et fiskerifylke og et reindriftsfylke, men det passer vel ikke å snakke om dette når man ønsker å gi mineralnæringa lov å fortrenge disse næringene. 3. Dette er også en næring der kvinner og jenter har bidratt betydelig. Her finner man eksempel fra de aller siste åra på dumpersjåfører på Sydvaranger. Man kunne like godt tatt med den andre store bedriften i Finnmarks gruvehistorie. Ved Kåfjord kobberverk var det kvinner og barn av begge kjønn som sto for det tunge og skitne arbeidet med sortering av malm. Men kanskje ikke like mye å være stolt av dersom man vil framheve mineralnæringa som forkjemper for likestilling. Det typiske for mineralnæringa har likevel vært nesten ensidige mannsarbeidsplasser, ofte med brakkebyer og pendling. 4. Direkte usannheter som blir kjørt fram i media Dette er LO-representantenes felles betegnelse for alle innvendinger som har blitt reist mot Nussir-planen. Å vise sannhetsinnholdet i de nevnte innvendingene vil ta for mye tid og plass, men vi kan nevne en som synes å viser til et innlegg av undertegna: «latterliggjøring av antall arbeidsplasser og ringvirkninger». Mens Nussir i sin søknad om utslippstillatelse opererer med «opptil 90» arbeidsplasser, mener LO det er 150, FD 200 og Kommunalministeren 500. Er det ikke grunn til å stille spørsmålstegn ved hvem som har rett? Når Nussir skriver en søknad de skal ha godkjenning for, vil de sjølsagt ikke være tjent med å underestimere tallet på arbeidsplasser, snarere tvert i mot. Om vi i tillegg tar hensyn til de store tekniske utviklingene i retning automatisering av gruver, kan nok tallet bli ganske langt under 90. Så legger man gjerne på noen «ringvirkninger», som det er fritt fram for å sette så høgt man vil. Men til ringvirkningene regnes bare de nye arbeidsplassene, man trekker ikke fra for dem som blir borte, bl.a. i fiske, reindrift og turisme. Dette kan bli så mye at om man ser Finnmark som helhet, kan arbeidsplassvirkninga av ei gruveetablering bli ganske nært null. 5. Da Sydvaranger Gruve skulle starte opp i 2008 ... det første som gikk overbord var fakta Så følger ei lang remse med påståtte påstander fra dem som var skeptiske til utslippstillatelsene til SVG: «Å fiske laks i Neiden kunne vi bare glemme, Bøkfjorden ville dø, avgangen fra gruva ville sige ut Bøkfjorden og forgifte hele Barentshavet ...» Mesteparten av disse påstandene er ikke til å kjenne igjen, men når målet er å holde narr av motparten, er det mye lettere om man sjøl kan formulere hans standpunkter. LO holder narr av påstanden om at Bøkfjorden ville dø, men sier ingen ting om hva som blei resultatet av oppstarten fra 2008. I løpet av 1/2 år etter at utslippa blei tatt opp igjen, var vannkvaliteten i fjorden redusert fra «god» til «meget dårlig». Det kan være interessant å se på hvilken rolle LO har spilt i striden om Sydvarangers utslipp. Da det i 2010 blei avslørt at SVG hadde tatt i bruk et ulovlig kjemikalie og sluppet ut store mengder av dette, blei bedriften pålagt å stoppe utslippet, men dette blei omgjort etter lobbyvirksomhet Finnmark LO for å «sikre gode rammebetingelser for industrien i Nord-Norge». 6. Deponering er ikke dumping LO framstiller det som om ordet «dumping» er misvisende ordbruk, og at «Dumping er definert som en ulovlig, en lyssky aktivitet som tar en snarvei for å bli kvitt noe». Definert av hvem? Å omtale deponering i sjø som dumping er ikke noe «gruvemotstanderne» har funnet på nå. Det har vært vanlig offisiell språkbruk i lang tid. F. eks. kan man finne offisielle søknadsskjema for «Tillatelse til dumping av masse og gjenstander i sjø», og NRK meldte nylig at Nordic Mining har fått godkjenning av ESA for dumping i Førdefjorden. Ideen om at deponering ikke er dumping synes å ha kommet fra Norsk Bergindustri i arbeidet deres med å grønnvaske «sjødeponering». Det er altså tilhengerne og ikke motstanderne av dumping som her forsøker å endre alminnelig ordbruk. 7. Ikke belegg for forgiftning «Dette går ikke ut over økosystemet i Repparfjorden, at fjorden vil være dø, fisken vil bli forurenset med tungmetaller, er usannheter som det ikke finnes belegg for.» Det er ikke første gangen dette blir uttalt skråsikkert. I 1972 skreiv Bergverksnytt om den daværende dumpinga i Repparfjorden: «Ingen av avfallsproduktene antas å representere noen fare for luftforurensning eller beskadigelse av plante-, fiske- og dyrelivet ved og i Repparfjorden.» I en av konsekvensutredningene gjort for Nussir er det undersøkt virkningene på fiskelivet og fisket, og folk som fiska på Repparfjorden forteller bl.a. «Det la seg et lag med slam på bunnen helt utafor Fægfjord. Når det ble brukt snurrevad så ble slammen som lå på bunnen rota opp. ... Når man drog garnan så båten ut som et skyllekar, og fisken var helt grå. Når man skar i den så knasa det. Fisken lukta og var ikke etanes.» Hele utredninga kan leses her. http://www.nussir.no/environmental-pub/esia/NIKU%20Seasami%20ESIA%20Study%20N%2030mar11.pdf Det planlagte utslippet vil være 10-20 ganger større enn på 1970-tallet og inneholde stort sett de samme stoffa. Men LO kan på forhånd garantere at det ikke vil bli skadevirkninger. Det kan de visst trygt gjøre. Bergverksnytt blei heller ikke stilt til ansvar for den feilinformasjonen de ga den gang. 8. Samfunnsmessig lønnsomt «Vi mener dette prosjektet er i høyeste grad samfunnsøkonomisk lønnsomt.» Om ei gruve vil være samfunnsøkonomisk og privatøkonomisk lønnsomt er ikke noe man kan mene om. Man kan i beste fall tro eller håpe, og så kan man satse dersom man tror sjansen er god for at det går bra. Hva med å ta en titt på den stolte og ærerike tradisjonen til gruvenæringa i Norge. Det finnes absolutt eksempel på lønnsomme gruver, men de aller fleste prosjekter som har starta har enten blitt gitt opp før de har kommet igang, eller endt med fallitt. Vi kan igjen holde oss til Kvalsund og Sør-Varanger. Kvalsund har sett et titalls forsøk på kobbergruver før Nussir. Den mest langvarige var Porsa gruver, i flere perioder tidlig på 1900-tallet, den neste Folldal verk ved Repparfjorden 1971-78. Alle de øvrige var så kortvarige at vi trygt kan si at de samla bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske utgiftene var større enn inntektene. Hva så med «suksesshistoria» Folldal verk? Om denne skreiv geolog Arne Bjørlykke, leder av NGUs Finnmarksprosjekt, i 1983 at «-- de forsøkene som ble gjort på gruvedrift i Biedjovággi og i Repparfjord, sannsynligvis var tragiske feiltakelser. Tragisk fordi de ble igangsatt i områder hvor det var få arbeidsplasser fra tidligere og folk fikk forhåpninger til prosjektene, feiltakelser fordi driften ble igangsatt på for spinkelt grunnlag. ... Det er å håpe at man kan slippe å gjøre slike feildisponeringer igjen.» Her trengs knapt ytterligere kommentarer. Sydvaranger har til nå gått konkurs to ganger, blitt bomba i stykker en gang og nedlagt av staten en gang. Den siste konkursen kosta 3,7 milliarder kroner. Samfunnsøkonomisk lønnsomt? En avgjørende faktor for de fleste konkurser og for tidlige nedlegginger av gruver er prisen på produktet. Prisene på de fleste metaller på verdensmarkedet går opp og ned som en jo-jo. Kobberprisen har variert så sterkt siste tiåret at høyeste pris har vært omtrent 8 ganger den laveste. Det er ingen tendens til at prisene blir jevnere, snarere tvert imot. Om Nussir starter byggevirksomhet i 2018 og de første inntektene kommer i 2020, kan allerede prisen være dobla – eller halvert, eller mer til i forhold til i dag. 9. Norge har et av verdens strengeste regelverk på HMS og ikke minst miljø. Dette er ikke helt usant – på papiret. Både Arbeidsmiljøloven, Naturmangfoldloven, Forurensingsloven osv. har svært gode og ideelle formålsparagrafer. Problemet ligger i forvaltningens mulighet for å gjøre unntak, når det er viktig av «samfunnsmessige grunner», og forvaltningens vilje til å utnytte dette så langt som råd. Vi har ei rekke lover som tilsier at det ikke er lov å dumpe avfall i sjøen, men staten har forbeholdt seg retten til å gi tillatelse på «strenge vilkår». Og hittil har INGEN søknader om sjødeponi blitt avslått. Og hvilken rolle har LO når det er strid om utslippsvilkår? Helt konsekvent går de inn for at det skal bli gitt dispensajoner fra det samme lovverket de skryter sånn av, «av hensyn til arbeidsplassene». 10. På en mest mulig skånsom og fornuftig måte Det vil alltid være et valg mellom forskjellige metoder både for gruvedrift (eks. dagbrudd eller underjordsdrift) og for avgangsbehandling (landdeponi, sjødeponi, tilbakefylling, utnytting til bygningsmateriale m.m.) I Nussir-saka har det vært lansert ei rekke alternativ, også innafor konsekvensutredningene. Men så lenge myndighetene legger opp til at Nussir skal få bruke billigste alternativ uten å betale for det, hvorfor skal man da bry seg om de andre alternativa? Det finnes altså mer skånsomme og fornuftige måter, men LO har sammen med Nussir og myndighetene bevisst valgt å se bort fra disse. Sjøl om jeg bare har tatt et utvalg av de feilaktige og tvilsomme påstandene, blei dette et langt innlegg, men jeg finner det nødvendig å gi et såpass grundig svar, i håp om at både LO-medlemmer og andre vil reagere mot de tillitsvalgtes høyst lemfeldige omgang med fakta. Svein Lund
Til startsida