I en rekke oppslag i media og utspill fra politikere kan man få inntrykk av at flertallet i FeFo-styret er mot gruvedrift. Det kan da være nyttig å lese hva de faktisk har vedtatt, noe som er tilgjengelig på FeFo sine nettsider:
"Styret i FeFo vil derfor, ut fra manglende saksbehandling etter finnmarksloven og Sametingets retningslinjer for endret bruk av utmark, manglende helhetlig konsekvensutredning fra selskapet Wega Mining A/S, og reindriftsfaglige tilrådinger, på det nåværende tidspunkt ikke anbefale foreliggende sknad om utmål til Wega Mining ASA.
Styret i FeFo vil kunne oppta fornyet behandling når overnevnte forhold er brakt i orden."
I følge Finnmark Dagblad 15.05. vil gruveselskapet ikke gjennomføre konsekvensutredning før de har fått ja til drift. Med andre ord venter de at myndighetene skal gi tillatelse til naturinngrep som man ikke vet konsekvensene av. Det skremmende i denne saka er ikke at Sametinget har forsøkt å sette foten ned, men at Fylkestingets representanter i FeFo-styret har lagt seg helt flat for gruveselskapa og vil la dem starte opp drift i Kvalsund uten først å utrede hvilke skadevirkninger det vil få, og uten å følge regelverket for saksbehandling som er gitt i eller i medhold av finnmarksloven.
Det er ikke tvil om at det under bakken i Finnmark skjuler seg enorme rikdommer, og at det her kan være mange milliarder å hente. Gruveselskapa står i kø, de fleste av dem er internasjonale selskap, mange av dem med svært dårlig rykte ut fra hvordan de har oppført seg andre steder i verden. I et oppslag med gullanalytikeren Truls Birkeland nylig sier han at gruveselskaper heller vil grave i Afrika enn i Finnmark. Årsaka er opplagt: Fattige land har ofte ikke råd og styrke til å stille krav til gruveselskapa, resultata er ofte store miljøødeleggelser. Gruveselskapa ønsker sjølsagt å få grave mest mulig, med minst mulig hensyn til natur og lokalbefolkning, for så å kunne trekke seg ut uten ekstrautgifter straks drifta ikke lenger er profitabel. Mye av malmen de leiter etter finnes i svært lave konsentrasjoner, noe som betyr at svært store mengder gråberg/sand/jord må tas ut i forhold til det salgbare metallet. Slik drift kan føre til ubotelig skade på naturen og på reindriftsnæringa og andre naturbaserte næringer.
Det betyr ikke at vi skal avvise all gruvedrift, men det bør skje etter en plan og etter ei grundig vurdering av fordeler og ulemper. I noen tilfelle er fordelene størst og man bør tillate drift forutsatt at det tas tilstrekkelige hensyn. I andre tilfelle kan ulempene være så store at ressursene bør få ligge i fred. Det er nok å se over grensa til Russland for å se hva som kan bli virkninga når gruvedrifta blir prioritert over alle andre hensyn.
Finnmark har en god del erfaringer med gruvedrift, fra Kåfjord kobbergruver til Sydvaranger og Biedjovagge. Disse har alle gitt arbeidsplasser, men i første rekke til folk som har flytta inn i forbindelse med gruvedrifta, eller som har bodd midlertidig i driftsperioden. Ofte har folk etablert seg og bygd hus i trua på sikre arbeidsplasser i gruvedrifta, for så å oppleve at året etter fikk svingninger på verdensmarkedet gruveselskapet til å legge drifta ned. Dette skjedde bl.a. i Kvalsund på 1970-tallet.
Vi skal sjølsagt bygge ut arbeidsplasser, men spørsmålet er om det først og fremst er slike arbeidsplasser Finnmark trenger. Hvem vil bemanne de tusenvis av arbeidsplassene som loves i gruvedrifta, og er disse et godt tilbud til dem og deres familier? Bør ikke våre politikere heller engasjere seg for de arbeidsplassene som forsvinner rundt i hele fylket i fiske, fiskeindustri, jordbruk og reindrift?
Sør-Varanger og Kvalsund kommuner var begge dominerte av samisk befolkning fram til den første gruvedrifta kom med stor innflytting. I dag vil ikke kommunepolitikere i disse kommunene være ved kommunenes samiske bakgrunn. I dag ligger noen av de største mineralressursene under bakken i de to kommunene der et flertall fortsatt snakker samisk, Kautokeino og Karasjok. Som i tilfellet Kvalsund er det også store mineralressurser i områder som er viktige som vår- og sommerbeite for reindrifta. For dem som ønsker å utrydde restene av samisk språk og kultur i Norge kan det vel være en fordel å slippe gruveselskapene fritt, for dem som ikke ønsker det, trengst det at noen har makt til å si stopp.
FeFo kunne si nei til gruvedrift fordi søknaden kom i et år da Sametinget har lederen og flertallet i FeFo-styret. Det er et tankekors at om søknaden hadde blitt behandla i fjor eller neste år, kunne vedtaket vært motsatt. Det viser at finnmarksloven ikke har gitt Sametinget for store rettigheter i forhold til å stoppe naturinngrep, men faktisk for små. Under Alta-kampen blei det reist som et hovedkrav at samene må kunne nedlegge veto mot naturinngrep som er til skade for samisk næring og kultur. Denne saka viser at politikernes evne til å ta hensyn til natur, kultur og primærnæringer er så dårlig at dette dessverre var et helt nødvendig krav.
Svein Lund