Naturvernforbundet har alltid vært en pådriver for vern av naturen, inkludert oppretting av verneområder som naturreservat, nasjonalparker og landskapsvernområder. Forslaget om å verne et område ved Goahteluoppal i Guovdageaidnu kom allerede i Stortingsmeldinga om nasjonalparker i 1991-92. Forbundet har i hovedtrekka støtta nasjonalparkplanen av 1992.
Naturvernforbundets lokallag i Guovdageaidnu mener at det er behov for at naturen i Finnmark får et sterkere vern mot ødelegginger enn i dag. Vi viser til at store naturverdier i fylket allerede er ødelagt eller sterkt reduserte, blant annet ved kraftutbygging, gruvedrift og militære øvingsområder. Derfor ser vi positivt på oppretting av verneområde som kan sikre noen områder mot slike ødeleggelser. Området ved Goahteluoppal er absolutt et område som bør vernes for ettertida.
Etter at Fylkesmannen i Finnmark etter oppdrag fra Miljøverndepartementet for et par år siden begynte å arbeide med en plan for gjennomføring av denne nasjonalparken, har det vært mange negative reaksjoner lokalt, bl.a. i form av underskriftsaksjoner. Vi vil påpeke at oppretting av verneområder ikke skal være til hinder for den tradisjonelle bruken som lokalbefolkninga har hatt av disse områdene, som ressursområde for reindrift, fiske, jakt, bærplukking, vedhogst osv. Oppretting av verneområder skal tvert imot sikre at også kommende generasjoner kan fortsette den tradisjonelle bruken.
Da planen om nasjonalpark først blei lagt fram, var utgangspunktet standard forskrifter for nasjonalpark, som i stor grad ville føre til hinder for lokalbefolkningas bruk av området. Ut fra dette var det forståelig at lokalbefolkninga i stor grad var negativ til oppretting av nasjonalpark. Miljøvernmyndighetene har, etter press fra lokalt hold og fra Sametinget, gjort tiltak for å dokumentere lokal ressursbruk og la lokale interesser komme med innspill i verneplanprosessen. I rapporten fra Samisk høgskole blir det foreslått en del unntak og tilpasninger av standard verneforskrifter. Lokalt arbeidsutvalg har bidratt med forslag og i høringsdokumentet fra Fylkesmannen er det et godt stykke på veg tatt hensyn til forslaga fra forskerne og arbeidsutvalget. Ut fra dette mener vi det skal være mulig å finne et kompromiss som tar hensyn både til behovet for vern og til den tradisjonelle bruken av området.
I kap. 1.2. er det slått fast at Finnmarkseiendommen eier nær 100 % av arealet i det aktuelle området. Her mener vi det må tas forbehold om Finnmarkskommisjonens arbeid med kartlegging av eiendomsforhold og bruksrettigheter, særlig når det allerede er stilt krav i forhold til dette området.
Høringsdokumentet skisserer tre forskjellige alternativer; A: nasjonalpark på 323 km2, landskapsvernområde på B1: 291 km2 eller B2: 205km2. Både nasjonalpark og landskapsvernområde vil kunne verne området mot inngrep som kraftutbygging, gruvedrift osv. Naturvernforbundet i Guovdageaidnu foretrekker landskapsvernområde framfor nasjonalpark av to grunner. For det første er regelverket her mer fleksibelt i forhold til lokalbefolkningas bruk av området. For det andre vil sjølve nasjonalparkstatusen bidra til å trekke turister og øke presset på området. Vi mener dette verken er ønskelig i forhold til vern av dyre- og plantelivet i området eller i forhold til at lokalbefolkninga kan fortsette sin tradisjonelle utmarksbruk. Vi vil primært gå inn for forslag B1, samtidig som vi vil understreke at oppretting av verneområde og fastsetting av regelverk for dette ikke må skje mot ønskene til lokale utmarksbrukere, kommunen og Sametinget. Samtidig som vi ønsker landskapsvernområde som hovedform for vernet, mener vi det bør vurderes å ha et strengere vern av mer avgrensa områder innafor landskapsvernområdet.
Når man gjør unntak fra verneforskriftene for lokal bruk er det viktig at dette ikke blir et smutthull som også andre kan benytte seg av. Vi støtter derfor forslaget fra det lokale arbeidsutvalget om at kjøretillatelser bare må gis til personer bosatt i kommunen. Vi foreslår også at jakt og garnfiske i verneområdet skal være reservert for lokalbefolkninga.
Vi har følgende kommentarer til enkelte punkter i verneforskriften, alternativ B:
§1 Her går vi inn for det største alternativet, 291 km2
§2 Her støtter vi arbeidsutvalgets forslag til formål.
§3 Her støtter vi arbeidsutvalgets tillegg (s. 50)
1.3. c Prinsipielt går vi inn for likestilling av reindrift og andre samiske næringer, men ut fra at reindrifta bruker området på vinteren og andre vesentlig på sommeren og høsten, mener vi tillatelsen til å sette opp bygninger kan avgrenses til reindrifta.
Når det gjelder bygninger vil vi understreke at det ikke må være anledning til å sette opp bygg som næringshytter for seinere å endre det til fritidshytter eller turisme.
2.2. Vi støtter ikke arbeidsutvalgets forslag e) om hogst av skog
3. Spørsmålet om vårjakt på ender skal avgjøres av andre lover, og ikke av verneforskriftene, så dette trenger ikke være med her.
5.3. Vi mener organisert ferdsel skal skje i samarbeid med lokal ekspertise.
6.2. b. Teksten er her uklar på om dette er ment som åpen løype eller dispensasjonsløype. Vi mener det bare må være dispensasjonsløype og støtter forslaget fra arbeidsutvalget om at tillatelse til kjøring bare må gjelde for personer bosatt i Kautokeino kommune.
6.2. c. Her ønsker vi at dette blir begrensa til beltekjøretøy som ikke setter spor.
I forskriften for nasjonalpark er det foreslått regulering av bruk av motorbåt. Dersom man velger landskapsvernområde må slik regulering inn i forskriften der, med avgrensing til bestemte vann, tider og motorstørrelse eller fartsbegrensing.
Vår konklusjon er at det ikke må bli et spørsmål om vern eller ikke vern, men om å finne et kompromiss som alle kan leve med. Det er derfor viktig å ta tid til videre informasjon og diskusjon slik at det til slutt kan bli gjort et vernevedtak som har støtte i lokalbefolkninga.
Luonddugáhttenlihttu/Naturvernforbundet Guovdageaidnu
Svein Lund
leder