Nylig uttalte sjefen for Norsk Bergindustri: "Vi trenger alt det kopper vi kan få, og vi mener at det som finnes, det skal tas ut." Det er reine ord for pengene. Det kopperet som finnes i bakken i Norge skal utvinnes – koste hva det koste vil. Om området der malmen ligger i dag er brukt til boliger, hytteområde, nasjonalpark, friluftsliv, jordbruk eller reindrift er underordna. Gruvenæringa krever en rett til å leite overalt, og en rett til å utvinne det de måtte finne. Dette er forutsigbarhet i praksis. Verken andre brukshensyn, naturvernhensyn eller organ som kommunestyre, fylkesting eller sameting skal kunne stikke kjepper i hjula dersom noen finner mineraler som det er mulig å tjene penger på.
I dette tilfellet snakka bergindustrisjefen om kopper, men man kan vel regne med at hun mener det samme om andre mineraler, bare i Finnmark har vi jern, gull, molybden, skandium, titan, uran, diamanter, m.m. De fleste mineraler utgjør en liten prosent av berggrunnen, slik at det må tas ut enorme mengder med berg.
Helt fra 1500-tallet har minerallovgivinga her i landet bygd på to prinsipper som fortsatt er gjeldende:
1. Det er staten, ikke grunneieren, som er eier av mineraler av metaller.
2. Hvem som helst skal kunne leite mineraler og så få rett til å utvinne dem.
Her finner vi mye av årsaka til problemet. Mot ei minimal avgift kan et gruveselskap sikre seg undersøkingsrett til store områder. Denne retten kan man så selge videre. På det viser har et kanadisk gruveselskap sikra seg retten til å bore etter mineral i store deler av Finnmark. Mineralloven sier at som hovedregel skal den som søker få tillatelse, og gruveselskapa kan være sikre på å ha Direktoratet for Mineralforvaltning på sin side. Direktoratet sier under sin informasjon på internett:"Undersøkelsesarbeider etter og på forekomster av statens mineraler kan komme opp i flere hundre millioner norske kroner for å bringe en forekomst fram til driftsstadiet. Ingen vil bruke slike summer uten å ha en sikkerhet for at dersom man finner noe verdifullt så er det den som har brukt pengene som får lov til å drive ut forekomsten. Det kreves sikkerhet for investeringene."
Her er ingen forbehold om at andre interesser skal vurderes før det blir gitt tillatelse.
Nylig fikk departementet gjennomført ei evaluering av arbeidet til direktoratet, der står det i klartekst:
Det er en oppfatning blant sentrale interessenter at DMF i stor grad identifiserer seg med næringen.
Hvordan kan man så unngå å sløse med pengene? Det første er å få ei klar avgrensing av områder som skal være freda mot gruvedrift, av hensyn til naturen eller annen bruk. Da unngår man å lage unødvendig strid som når NGU vil undersøke mineraler i Stabbursdalen nasjonalpark. Det andre er å skape klarere retningslinjer for avfallshandtering, for tilbakeføring av gruveområde til naturen etter endt drift og for hensyn til reindrift og andre næringer. Dersom Norge hadde hatt forbud mot sjødeponi, kunne dagens strid omkring gruvene i Sør-Varanger og Kvalsund vært unngått. Vi ville da hatt en langt mer forutsigbar situasjon fordi gruveselskapa da ikke ville laga planer som det blir stor motstand mot.
I Kautokeino har kommunestyret stoppa pengesløseriet på halvveien, foran ei dyr konsekvensutredning av et tiltak som likevel er uønska. Man har sagt at konklusjonen er forutsigbar, hvorfor da fortsette spillet? Men denne forutsigbarheten vil ikke gruveselskapet ha. De ønsker bare forutsigbarhet i sin egen retning: Åpen vei uten andre hindringer og hensyn.
La oss nå si at gruveselskapet får oppfylt sine ønsker. Hvor forutsigbare er da arbeidsplassene som lokalsamfunnet blir lova? Biedjovággi gruver har to ganger før lova arbeid 10-20 år, men drifta blei avslutta etter på omlag 5 år, fordi metallprisene sank. Hvem tør i dagens finanskrise å forutsi prisene om 3-4 år? Det er kanskje på tide å etterlyse en annen forutsigbarhet:
Sikkerheten for å kunne bruke naturen i Finnmark til reindrift og høsting også i framtida.
Svein Lund
Naturvernforbundet i Kautokeino
Til startsida