På andre sida har vi den utnyttinga av naturressursene som storsamfunnet har stått for. Fisk, vilt, mineraler og kraftkilder har trukket, og trekker ennå folk nordover. Noen har slått seg ned for kortere eller lengre tid, andre bare for en fiskesesong eller to ukers jakt på høsten, eller de har bare investert sin kapital i aksjer for å utnytte naturressursene i nord, med eller uten postboks i fylket. Staten har stort sett, uansett politiske farge, støtta opp om de utafra mot de lokale, de store mot de små, det «moderne» mot det tradisjonelle. Staten har sjøl vært en viktig del av utnyttinga av naturressursene i Finnmark, gjennom statlige bedrifter som Statskog og Statkraft og gjennom støtteordninger som tidligere Distriktenes Utbyggingsfond, nå Innovasjon Norge.
Myndighetene som har stått for eller velsigna rovdrifta på naturen har etter hvert innsett problemet med at det nesten ikke er natur igjen som ikke har vært utsatt for store inngrep. De har funnet det nødvendig med reguleringer som holder igjen noen lommer der naturen fortsatt skal få leve. Derfor har de fleste land i verden oppretta nasjonalparker, naturreservater og andre verneområder. Disse blir oftest ikke oppretta der presset på naturen er størst, men der presset er minst, dvs. i områder som hovedsakelig bare er brukt av lokalbefolkninga. I mange land ser vi at det er urfolksområder som i første rekke blir lagt ut til nasjonalparker. I Norge er reinbeiteområde og område som ellers er brukt av samer sterkt overrepresentert blant nasjonalparkene, mens det sentrale Østlandsområdet ikke har en eneste nasjonalpark. Men når så nasjonalparkene ikke kan brukes til gruvedrift eller kraftutbygging, må de kunne utnyttes på annet vis, nemlig til «rekreasjon» for bybefolkninga og til turisme. Dermed blir de brukt til å trekke turister, man oppretter nasjonalparksenter osv. Naturen i disse områdene må markedsføres som mest mulig unik, mest mulig uberørt, og da passer lokalbefolkningas bruk dårlig inn i bildet. Turisten med si fluestang skal slippe å se at bygdefolket fisker med garn fra sin båt med påhengsmotor eller hogger ved med motorsag for å kjøre den hjem med snøskuter.
Nesten hver gang det har blitt oppretta en nasjonalpark i Norge, har det vært strid om den, enten fordi noen ønska å utvinne fossefall eller mineraler der, eller fordi lokalbefolkninga så sin tradisjonelle bruk trua av verneforskriftene.
Allmennhetens inntog kan illustreres med statistikken over jaktkort, der over 90% av jaktkorta for småviltjakt i Kautokeino er kjøpt av jegere bosatt utafor Finnmark. Den illustreres også ved at det knapt er ei rype igjen å se.
Denne allmennheten har sine interesseorganisasjoner, bl.a. Norges Jeger- og Fiskerforbund, som er en iherdig forsvarer av at «allmennheten» skal ha samme rettigheter i utmarka som lokalbefolkninga har. Det tilsynelatende demokratiske prinsipp om lik rett for alle kan lett føre til «allmenningens tragedie», der ingen føler ansvar fordi at om de bruker opp en ressurs i år, kan de bare dra et annet sted neste år. Deler av miljøbevegelsen har også stått på lik rett for andre, da med motsatt fortegn: Om et område ikke tåler at alle fisker med garn, skal ingen få fiske, om det ikke tåles at alle kjører, skal ingen få kjøre.
En utmarksutøver på Finnmarksvidda uttrykte det slik da staten ville gjøre fangstområdet hans til nasjonalpark: «De vil ta området fra oss for å gi det til turistene.»
Da man begynte å bli oppmerksom på skadevirkningene var kjøretøya allerede blitt så utbredte at det var vanskelig å stramme inn. Igjen kom «hensynet til allmennheten»; skulle noen få kjøre, måtte alle få kjøre, skulle noen nektes, måtte alle nektes. Vi fikk tre typer av kjøring: Den lovlige kjøringa i åpne løyper, den helt ulovlige kjøringa, og dispensasjonskjøring for bestemte traseer på bestemte tider. Slik fikk vi den paradoksale situasjon at kommunene fikk tillatelse til å opprette åpne løyper, både for snø- og barmarkskjøring. Disse var da åpne for absolutt alle som bare hadde førerkort og kjøpte eller leide seg et kjøretøy. Kommunene fikk derimot strenge regler på å gi dispensasjoner på å kjøre utenom disse løypene, sjøl om det ofte var snakk om gamle ferdselsveier. Flere kommuner valgte å tolke forskriftene på sin egen måte, og nå engasjerte både myndigheter og miljøvernere seg. Ikke mot de åpne løypene for alle, ikke mot den utbredte ulovlige kjøringa, men mot at noen hadde fått dispensasjon til f.eks. å frakte båt og utstyr for garnfiske, uten at de kunne dokumentere inntekt på over 50000 i året for salg av fisk til det fiskemottaket som ikke fantes.
Etter noen tiår med kjøring i utmarka er det ingen tvil om at skadene er store, og at noe alvorlig må gjøres for å begrense skadene. Dersom utviklinga får fortsette som nå vil større og større deler av naturen bli ødelagt av kjørespor, samtidig som forurensing og forsøpling brer seg. Samtidig må vi innse at både snøskuter og ATV er nyttige redskaper, dersom de brukes på en fornuftig måte.
Begrensing av skader må gjøres på to måter: For det første må man tilrettelegge den kjøringa som tillates slik at denne gir minst mulig skader. Det kan gjøres ved opparbeiding av faste traseer, bruer osv, samtidig som man må arbeide for å utvikle kjøretøy som lager mindre skader. Men slike tiltak aleine vil kunne føre til økt tilgjengelighet og dermed økt kjøring. Det er nødvendig å redusere alle tre nevnte typer av kjøring; de åpne løypene, dispensasjonskjøringa og den ulovlige kjøringa. Skal man klare det uten at lokalbefolkninga og kommunene føler seg overkjørt, må man finne et kompromiss. Da er man nødt til å gå bort fra det «hellige» prinsippet om lik rett for alle.
Det første er å få åpne løyper omgjort til dispensasjonsløyper, der normalt bare dem som er bosatte i kommunen, har en tilknytning til området og et klart formål med kjøringa får dispensasjon.
Det andre er å begrense dispensasjonene til transport av utstyr, ikke til å frakte personer. De som trenger dispensasjon for f.eks. transport i forbindelse med næringsfiske, bør kunne få det, uten krav om formell inntekt av salg.
Det tredje er en kraftig styrking av oppsynet, slik at en langt større del av dem som kjører ulovlig blir tatt og dømt.
Men kanskje aller viktigst er ei holdningsendring, der vi alle viser respekt og varsomhet i bruk av naturen, der ungdommen syns det er tøffere å klare seg i naturen mest mulig uten motorisert hjelp.
Det er derfor positivt at miljøverndepartementet har tatt initiativ til et samarbeid for å begrense skadene av barmarkskjøring i Finnmark og at departementet har møtt ordførerne i innlandskommunene og diskutert mulige kompromiss. Det er mye mer konstruktivt enn å anmelde kommuner og straffe dem fordi man har forskjellige tolkinger av regelverket.
Svein Lund
lokallagsleder Naturvernforbundet Guovdageaidnu