Når nåværende eiere selger aksjene videre, kan det bli inntekter på mange hundre millioner. Man har da råd til å kjøpe opp det som trengs for å få gjennom konsesjonen. Derfor kan man tilby reinbeitedistrikt opptil 125 millioner, om de bare skriver under å godta utbygginga.
Utbyggeren Grenselandet har forstått at her skal de bygge ut i Sápmi, og derfor må "dra det samiske kortet", som Norsk Bergindustri bruker å si. Derfor har man gitt prosjektet det samiske navnet Davvi, derfor har man fått laga seg en samiskinspirert logo, oversatt sakspapirer til samisk og anskaffa seg en samisk utreder, Lemet-Jon Ivvár, som har fått oppgava med å "bevise" at reindrifta ikke vil tape og at øvrige samiske interesser vil tjene på utbygging.
Det er denne utrederen som nå får breie seg i enerwe.no og fortelle at "- Hanndyrene er sjefene, de bryr seg lite om vindturbinene". Slik forsøker han å overføre forelda patriarkalske normer fra menneskesamfunnet på reinflokken, for slik å legitimere inngrep: Dersom "sjefene" godtar det, da er det i orden. De som lever av reindrift og derfor har den største kompetanse på området, oppfatter derimot ikke noen slik patriarkalsk styring innafor reinflokken. Dessuten utgjør, etter statens påtvungne "flokkstrukturering", voksne handyr oftest godt under 10% av flokkene. Om simler og kalver skyr et vindkraftområde, er altså 90 – 95 % tapt som reinbeite. Vindkraftplanen har møtt stor motstand, både i berørte reinbeitedistrikter, øvrig lokalbefolkning, Sametinget og miljøorganisasjoner. Denne motstandsalliansen gjelder det da for utbyggerne å splitte. Grenselandets direktør Harald Dirdal har særlig gått til angrep på Naturvernforbundet, som han forsøker å frakjenne en hver troverdighet. Dette følges nå opp av Grenselandets samiske alibi, konsekvensutrederen, som uttaler:
- Det er stort sett moderne sørnorske miljøvernere som skyver reindriften foran seg, sier Lemet. Han mener at det også skjedde under kampen om Alta-vassdraget, en kamp det ofte henvises til også i dagens vindkraftdebatt. - Det samme skjedde i alt for stor grad den gang jeg var sammen om å lede samegrupperingen under Alta-kampen. Samegruppen ble tilslutt sparket ut av kontorene til Naturvernforbundet i hovedstaden, men heldigvis fikk vi ly hos KRF-ungdom. Samene ble for synlige, med kofter og ČSV, sier Lemet.
En 40 år gammel påstått motsetning blir altså trukket fram som grunnlag for å avvise Naturvernforbundet i dag. Stemmer det så at Naturvernforbundet sparka ut samene under sultestreiken? Folk som da var med i Samisk aksjonsgruppe forteller at de spurte Naturvernforbundet om lokaler for de sultestreikende, men fikk til svar at kontorene ikke var egna til dette. I steder fikk de plass hos Norges Kristelige Studentforbund. Det var altså aldri slik at Naturvernforbundet sparka ut samene. Det er dessverre nødvendig å forklare denne gamle saka for å vise hvilke metoder som nå tas i bruk for å sverte dagens motstandere av overgrep mot natur og reindriftsnæring. Miljøvernere er tydeligvis farlige for samene, særlig om de er moderne, og i tillegg sørnorske. At Grenselandets direktør kommer sørfra, kapitalen utenlandsk og konsesjonsvedtaka gjort i Oslo, det er altså ikke noe problem, men sørnorske miljøvernere, de må man passe seg for. Motstanden mot Davvi-prosjektet har vært unison i reindrifta, ingen reindriftssamer som blir berørt har forsvart det. En liten kile har blitt slått inn i motstanden, takket være nettopp Lemet-Jon Ivvárs arbeid for Grenselandet. Ett reinbeitedistrikt har latt seg presse til å inngå en avtale om avbøtende tiltak dersom det blir utbygging. Det er altså full enighet mellom Naturvernforbundet, Sametinget og de berørte reineiere i saka. Motstanden er lokalt og regionalt forankra og vi ser ingen problem med at noen av de lokale aktive motstanderne har røtter i Sør-Norge eller utlandet, eller at folk som er bosatt sørpå slutter opp om protestene.
Lemet-Jon Ivvár ønsker at vindbaronene skal få bygge ut Norges største vindkraftfelt på reinbeiteland. For å få til det må han gjøre to ting: – "bevise" at reindrifta ikke bruker området og at reindriftsutøverne der lyver om sin egen drift – skape splittelse mellom reindrifta og andre som på annet grunnlag ønsker å stoppe utbygginga.
Det blei i 2014 gjennomført en undersøkelse i 7 reinbeitedistrikter med vindkraft, og i samtlige var erfaringene at vindkraftetablering hadde skapt problemer for reindrifta, i noen tilfeller så store at ganske store beiteområder gikk tapt. I 2020 er alle disse distriktene igjen utspurt om det har blitt bedre, om reinen har vent seg til vindkrafta. I alle tilfellene blir det rapportert at problemene vedvarer.
Lemet-Jon Ivvár hevder han representerer de som vil ha arbeidsplasser og næringer. I reinbeitedistrikt 13, som vil bli hardest ramma, er det nær 40 arbeidsplasser. Davvi vil etter anleggsperioden gi langt færre arbeidsplasser enn det, og erfaringene med vindkraft hittil er at arbeidet i stor grad går til firma fra utlandet og arbeidere utafra. Er ikke reindriftsnæringa ei næring? Den næringa i Norge som ser ut til å tjene mest på vindkraftutbygginga er konsulentnæringa. Her ser vi et strålende eksempel på hva denne næringa kan utrette.
Svein Lund, Naturvernforbundet i Ávjovárri
Til startsida