•TEATER
Anmeldt av Svein Lund, Guovdageaidnu
Klassekampen, 19.10.1998
Kulturhuset i Guovdageaidnu
Duste dievddu!
Regi: Alex Scherpf
Manus: Inger M. Olsen m.fl
Scenografi: Bernt M. Bongo
Musiker: Egil Keskitalo
Med: Anitta Suikkari, Irene Länsman, Sára M. Oskal, Egil Keskitalo og Svein B. Olsen
I løpet av ei knapp veke har eg hatt gleda av å sjå to teaterforestillingar. Dei blei vist i kvar sin kant av landet og er skrivne med over hundre års mellomrom, blei sett av eit temmeleg forskjellig teaterpublikum og framført i svært forskjellige lokale. Likevel er det ein klar parallell mellom Ibsens Rosmersholm i ærverdige Nationalteateret og Beaivváš Sámi Teahter sitt nye stykke Duste dievddu! på kulturhuset i Guovdageaidnu. For Beaivváš har tatt opp Ibsen si parole om at teateret skal sette problem under debatt. Som Ibsen stikk dei handa i kvefsebolet og brukar scenen til å seie ting ein elles knapt kan seie høgt i samtida.
Vi møter mannen i det han blir født og kjem krabbande fram iført bleie, kyse og lasso, i Svein Birger Olsen sin skapnad. (Bare denne scenen er god nok grunn til å gå og sjå stykket!) Det trengst inga jordmor, for guten hankar sjølv inn lassoen som og er navlestreng og mora hyler til idet han røskar strengen laus frå ho. Den nyfødde har fått med seg ein smokk i snor rundt halsen, men han synest ikkje å vere noko å satse på. Guten finn snart ein sneip på bakken, og med han i munnen blir han fort nøgd.
Også seinare får vi sjå kor vanskeleg det kan vere å rive seg laus. No skiftar kjønna på rollene; i all hovudsak spelar kvinner mannsroller og menn kvinneroller, noko som gjør det lettare å trekke fram sider ved mannen og ved kvinna som best observerast utafrå.
Kulissane består mest av dekk til firehjulsmotorsykkel og gjerderullar for reingjerde. Ei vifteforma kvit gardin over scenen brukas og som filmlerret, og mens gutane sit og køyrer med ølboksar og hagle, ser vi vegen på lerretet, fortare og fortare til... Fleire filmklipp blir presenterte; da med dei same skodespelarane i dei same rollene, men plassert ute i bygda, i omgjevnader ein ikkje så lett kan få med inn på ein scene. Slik nyttar ein både teater og film på ein gong på ein fiks måte som i alle fall ikkje eg har sett før.
Trekløveret av damer (Såra Margrete Oskal, Irene Lånsman og Anitta Suikkari) som spelar menn har tydeleg studert dei inngåande, noko som kjem fram både i rørsler og talemåtar. Men kva snakkar så desse mennene om? Kvinnfolk sjølvsagt — om dei dei har, eller dei dei drøymer om. Eller om den viktigaste av dei alle - ho mor. Den samiske kvinna har blitt fornorska, meiner dei, blitt som ei rivgu (ikkje-samisk kvinne). Ho har fått høg utdanning og god jobb og finn seg ikkje lenger i å gjøre alt husarbeidet. Mens mannen, han har blitt ein tiggar, både i sin eigen heim og overfor staten.
Dei ulike scenane både heng saman og gjør det ikkje. I forma er det ein slags kabaret eller revy, men med ein klar raud tråd; å skildre mannen si rolle eit tradisjonelt samisk samfunn i modernisering, omstilling og oppløysing. Med moderniseringa av reindrifta frå slutten av 70-talet blei kvinnene pressa ut av sjølve næringa. Dei tok seg lønnsarbeid og utdanning og klarte seg oftast godt. Livet på vidda blei eit liv for menn. Heimen tok mor eller kjerringa seg av. Så på 90-talet er det menn sin tur til å vere til overs. Dei skal pressast ut av reindrifta, men har lite eller ingenting å gå til. I traktorstøvlar og Yamaha-jakke elskar dei naturen - sett frå firehjulssykkel.
Og mens vi sit igjen med ettertanken, legg Beaivváš ut på turne. 18 stader i Finnmark, Troms, Nord-Sverige og Nord-Finland får besøk av dei neste månaden. Og hadde du likt å sjå dei lenger sør, så ta kontakt med din næraste stortingspolitikar. For heller ikkje på neste års budsjett vil regjeringa gi Beaivváš Sámi Teahter pengar så dei kan turnere meir.
_________________________________________________________