Først blei silda knekt, så fikk torsken en kraftig knekk på 70-tallet. Så blei lodda praktisk talt utrydda i løpet av første halvdel av 80-tallet. I dag er havforskarane sin dom klar: Torsken og hysa har fått sin verste knekk noen gong. Reka og seien er i tillegg kraftig nedfiska.
Hvorfor lærer vi aldri? Hvorfor er kyst-Norge i ferd med å
bli avfolka? Visste vi ikke bedre?
Jo, vi visste det. Vi måtte vite
det. Den som ikke har registrert
advarslene må være langt mer
enn både blind og døv. De kom
fra kystfiskerne, fra fiskeindustriarbeiderne, fra samiske organisasjoner og miljøvernorganisasjoner, frå forskere og
lokalpolitikere. Likevel later politikere, byråkrater og fiskerikapitalens talsmenn (bl. a. i Norges
Fiskarlag) som de aldri har blitt
advart. De later som de aldri hørte krava om 50 mils fiskerigrense, om stans i loddefisket,
om økt minstemål og maskevidde, om fredning av fjordene mot
aktive redskaper, om kystbefolkningas kontroll med egne
ressurser.
I stedet blei det lytta til dem
som hele tida pressa på for å få
fiske mest mulig så lenge det var en fisk igjen i havet. Gjennom reguleringsutvalget har Norges Fiskarlag hele tida sørga for å stemme ned de fleste fornuftige
reguleringsforslag. De første kapitaleierne i fiskeria har sørga
for direkte og indirekte statsstøtte til utbygging av trålere,
omlegging frå ferskfisk — til fabrikktrålere, bygging av skjelltrålere og ringnotsnurpere. For så å få hundrevis av millioner i statsstøtte for kondemnere båtene når jobben var gjort og havet
var tomt. Hvilke midler er blitt
brukt for å få dette gjennom og
for å skjule hva som skjedde?
Lite er kommet fram, men her
er nødt til å være stoff til atskillige avsløringer. Hvem blir
fiskerinæringas Reiulf Steen?
«Vi må ikke diskutere skyld», sa daværende fiskeriminister i fjor. Etter det har vanviddet bare fortsatt. I forbhold til dei ressursane som er igjen, har vel aldri rovfisket vore verre enn siste året. Den fiskeripolitikken som har vore ført og som fortsatt blir ført er ein politikk for storkapitalen i fiskerinæringa. Deres mål har aldri vært å sikre bosetting og levekår på kysten, bare å tjene mest mulig penger på kortest mulig tid. Ei fiskerinæring av ringnotsnurpere og fabrikktrålere trenger ikke hundre fiskevær og bygdesamfunn. De greier seg med Ålesund og Tromsø. Det er ein politikk for avfolking av kyst-Norge. Begge statsbudsjetta denne høsten er en klar demonstrasjon av at dette skal fortsette.
Rederkapitalen i fiskerinæringa har kjempe og vunnet. Nå får kyst-Norge betale regninga for en fiskeripolitikk som hele tida har vært basert på rovdrift i stedet for å ta hensyn til ressursgrunnlaget. Dette er en av norgeshistorias aller største politiske og økologiske forbrytelser. Men ingen vil bli stilt for retten. For i vårt kapitalistiske samfunn har de ikke gjort annet enn det som er idealet: Tjen mest mulig penger, skit i folket og framtida.
______________________________________________________________
Fleire artiklar om fiskerispørsmål
Til startsida