Svein Lund:
Jeg var i Polen under folkeavstemninga i fjor og fikk høre argumenta både fra ja- og nei-sida. På
begge sider var det en stor kontrast mellom argumentasjonen blant politikerne og blant vanlige folk.
På nei-sida argumenterte politikere nasjonalistisk og til dels katolsk-fundamentalistisk. Vanlige folk var
mer redde for at EU-medlemskap vil føre til forsterka utvikling i den retninga vi har sett i Polen det siste
tiåret: Utenlandske selskap kjøper opp industri, banker, forretninger, forsikringsselskap osv. Oppkjøpa
fører svært sjelden til nye arbeidsplasser, langt oftere til nedlegging. Innføring av EU-regelverk
favoriserer storproduksjon og gjør det umulig for småbedrifter å overleve, både i jordbruk, industri, handel
og håndverk.
Bildet: Før folkeavstemninga i Polen var det over hele landet slått opp slike gigantiske ja-plakater, der kjente fjes fra politikk og kulturliv viste at de kryssa av for TAK (=JA) med begrunnelsen "Jeg er europeer". Teksten nederst lyder i norsk oversettelse: Kultur 2000 - EU-hjelpeprogram for støtte til kulturtiltak, som til slutten av 2004 har fått et budsjett på 167 mill. Euro.
På ja-sida var den offisielle propagandaen prega av euroentusiame av typen: "Ja - fordi jeg er europeer". Dette slagordet var det mest dominerende i innspurten, kobla til bilder av kjente artister, idrettsfolk og andre idoler. Blant vanlige folk som stemte ja, var det et helt annet argument som var dominerende: De stemte ja fordi Polen da ville bli medlem i det indre markedet og polakker ville få rett til på lovlig vis å søke seg arbeid i alle EU-landa. Ei jeg kjenner sa at sjøl ville ho nok ikke dra ut, men ho stemte ja for at sønnen hennes skulle få sjansen. Trulig var det flere millioner av ja-velgerne som tenkte som henne. Dette argumentet kunne man høre overalt, derimot er det svært sjelden å høre folk som mener EU-medlemskap vil føre til bedre levekår for folk flest i Polen. Det er vanlig å høre: Her er ingen framtid uansett, men vi må inn i EU for å komme ut av Polen. Drømmen om en jobb i vest gjennomsyrer hele det polske samfunnet fra topp til bunn. Politikere og ambisiøse studenter i språk og økonomi drømmer om en jobb i Brussel, betalt 10-100 ganger bedre enn man kan drømme om i Polen. Andre drømmer om jobb som bygningsarbeidere, sjukepleiere, restaurantarbeidere eller jordbærplukkere.
Foran folkeavstemninga kjørte den polske staten, som statsapparata i de andre søkerlanda, en ensidig ja-propaganda i gatebiletet og dei aller fleste media. Denne kampanja hadde økonomisk støtte fra bank- og finanskapitalen (allerede stort sett eid av selskaper fra EU-land) og direkte fra EU. Motstanderne hadde praktisk talt ingen ressurser. Talende var størrelsen på ja- og nei-plakatene: Ja-plakatene var ca. 1,5 x 3 meter, nei-plakatene 2 x 5 centimeter. Dette tilsvarer nok omtrent forholdet mellom de økonomiske ressursene til undersøkelser, informasjon og propaganda for ja og nei-sida.
Nei-sida hadde ikke penger til gigantiske reklameplakater - de fleste nei-plakatene var størrelse med denne som er klistra opp på en lyktestolpe i Gdansk.
Vel et halvt år etter folkeavstemninga, få måneder før Polen blir medlem, er det klart at hovedargumentet for et flertall av de som stemte ja, bygde på en illusjon. De rike landa i Vest hadde slett ikke tenkt å åpne arbeidsmarkedet sitt for polakker, litauere, ungarere osv. Av 15 EU-land + 3 EØS-land er det nå visstnok bare Portugal og Irland som ikkje har satt begrensninger på den frie flyten av arbeidskraft. Disse landa ligger da også i ganske trygg avstand i tillegg til at de ikkje har noe særlig arbeid å friste med. Resten er stengt i alle fall de nærmeste 7 åra.
I begynnelsen av 2004 var jeg igjen i Polen. Stemninga var nå i stor grad snudd. Avisene kunne fortelle om et kraftig fall i oppslutninga om EU-medlemskapet og man kunne stadig høre om folk som erklærte at de hadde stemt ja under falske forutsetninger. Til og med den euroentusiastiske avisa Rzeczpospolita (Nærmest som Polens Aftenposten) skriver nå at et flertall av polakkene mener EU-medlemskap vil føre til med skade enn gang for Polen.
Men for EU og for de EU-kåte politikerne i Polen og Norge spiller det ingen rolle. EU har fått sine formelle avstemninger i 9 land. Folket har fått stemme en gang og så er det over. Det finnes ingen omkamp når man har stemt "rett". Omkamper får man bare når man har stemt "feil", slik Danmark fikk da folket sa nei til Maastricht-traktaten og Irland fikk da de sa nei til Nice-traktaten. Norge er nå på veg mot den andre omkampen, ettersom vi har stemt "feil" to ganger. La oss slippe å få høre de "rette" resultata av folkeavstemningene i Øst-Europa som argument for oppslutning om EUs politikk og for at vi og må si ja.
Svein Lund, Guovdageaidnu / Gdansk
Tillegg noen dager seinere: Få dager etter at jeg hadde sendt dette innlegget til avisene, kom meldinga om at Irland som det siste EU-land også har vedtatt "overgangsordninger", dvs. stengte grenser for arbeidere fra de nye EU-landa i inntil 7 år framover.
Til startsida